Está en la página 1de 162

Arne Lygre

Desaparezco
obra teatral
Lygre, Arne
Desaparezco. 1a ed. - Villa María: Eduvim, 2015.
162 p.; 208 x 139 cm. - (Teatro europeo contemporáneo)
ISBN 978-987-699-165-0
1. Teatro Noruega. I. Título
CDD 839.82

©2015
Editorial Universitaria Villa María
Chile 253 – (5900) Villa María, Córdoba, Argentina
Tel.:+54 (353) 4539145
www.eduvim.com
Jeg forsvinner: ©2012, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS
“This translation has been published with the financial support of NORLA”.

Traducido del noruego por ©María Ana Windingland Eliassen


Revisión de Traducción Soledad González
Edición Gráfica Silvina Gribaudo

Queda hecho el Depósito que establece la Ley 11.723


La responsabilidad por las opiniones expresadas en los libros, artículos,
estudios y otras colaboraciones publicadas por EDUVIM incumbe
exclusivamente a los autores firmantes y su publicación no necesariamente
refleja los puntos de vista ni del Director Editorial, ni del Consejo Editor u
otra autoridad de la UNVM.
No se permite la reproducción total o parcial de este libro, ni su
almacenamiento en un sistema informático, ni su transmisión en cualquier
forma o por cualquier medio electrónico, mecánico, fotocopia u otros
métodos, sin el permiso previo y expreso del Editor.
Arne Lygre

Desaparezco
obra teatral

Traducción del noruego: María Ana Windingland Eliassen

Dirección de Colección: Soledad González


Índice

Nota de traducción 9
Prefacio
Por José Luis Arce 11

Desaparezco 17
Jeg forsvinner
Desaparezco

Nota de la traductora

Así como la protagonista de Desaparezco describe la casa que


habita como “su posibilidad y su limitación”, de la misma ma-
nera podría describirse la traducción de los textos de Arne
Lygre. La posibilidad es que la traducción teatral linda los lí-
mites del mundo editorial y del espectáculo vivo. La limitación
es que esta misma doble naturaleza del texto dramático, en
tanto obra literaria y guión teatral, exige al traductor una toma
de decisiones constante para que el texto funcione sobre el es-
cenario ante un auditorio que probablemente no conoce ni la
lengua ni la cultura del dramaturgo.

El gran desafío de la presente obra fue sin duda traducir las


réplicas de los personajes, que hablan de sí mismos en prime-
ra y tercera persona, proyectándose en otras identidades que
no les son propias, como buscando protegerse de lo que los
amenaza, creando juegos de rol. Estas réplicas, aunque sim-
ples y austeras -y en algunos casos hasta banales-, no carecen
de sutilezas. Un ejemplo es la escena final, en la que el perso-
naje femenino repite “Es un lindo día”. En las culturas escandi-
navas, la inclemencia del clima rige los tiempos y establece un
orden necesario en la vida cotidiana de las personas. Por tan-
to, el frío intenso y la oscuridad rigurosa forman parte de los
diálogos cotidianos en invierno, al tiempo que en verano las
conversaciones giran en torno a la diáfana claridad de las no-
ches y los beneficios de exponer el cuerpo al sol. Pero por otro
lado, se dice también que los noruegos hablan sobre el clima
cuando establecen una conversación con un extraño o alguien
poco conocido, porque es un tema “seguro”, que no presenta
riesgos de quedar expuesto y mucho menos de incomodar a
la contraparte. Hablar sobre el estado del tiempo garantiza
un discurso políticamente correcto porque no se puede sino

9
ser neutral. Dicho esto, no es fortuito el lacónico diálogo final
de Desaparezco, sino más que representativo de la cultura del
autor.

Sin embargo, la mayor dificultad de traducir a Lygre no se en-


cuentra en la réplica de sus personajes, sino en la dramaturgia
misma de los textos. Su escritura lúdica es oscura e intrigante.
En su trama se descifra una profunda crítica social de un mun-
do posmoderno y vacío en el que todo está en venta, donde
la humanidad no tiene ninguna finalidad y donde los vínculos
afectivos son un mero simulacro. Mediante diálogos banales
instaura una prostitución íntima e universal, la del poder de
comprar personas y sentimientos por igual. Con su escritura
mínima, Lygre retira del mundo toda estabilidad situándolo al
borde del colapso.

10
Prefacio

Un secreto orden
Por José Luis Arce1

Arne Lygre es un joven dramaturgo noruego, desconocido


aún en habla hispana, pero que pertenece al surco abierto por
Ibsen y continuado por Jon Fosse.
Desaparezco no sólo predice una fulgurante irrupción, de una
poética singular, adscripta a un país, a un continente que atra-
viesa reflexiones cruciales respecto a sus fines.
La poética de Lygre surge de los miasmas de una decadencia
producida al mundo por las mieles triunfalistas del neolibe-
ralismo, implementado globalmente a partir de la caída del
Muro de Berlín.
Su metáfora fría, distante, pinchazo consciente en el marco
cultural de Europa, viniendo de un país con su sistema políti-
camente esterilizado, que representa el reaseguro de muchos
principios olvidados por las democracias occidentales, en ser-
vicios y genuflexión al peor de los poderes: el de este capitalis-
mo casi espirituoso que plantea la expresión virtual, simbóli-
ca, del dinero en la era de la electrónica.

1
 Ensayista, dramaturgo, director. Fundador del TIC, Teatro Independiente
de Córdoba, que dirigió durante veinte años. Realizó acciones y perfecciona-
mientos junto a Carlos Giménez y Jorge Lavelli así como en el Eugene O’ Neill
Theater Center de EE.UU., el ARTA (Association de Recherche des Traditions de
l’Acteur), dirigido por Ariane Mnouchkine en París, entre otros. Últimos pre-
mios recibidos: Premio Born (España) 2004, Premio Nacional Fondo Nacional
de las Artes 2003, accésit Premio Internacional de Ensayo de la Revista Artez
2008 por su obra ‘La máquina border’. Y la obtención consecutiva del Premio
Escena-Córdoba edición 2007-2008. Parte de su obra fue publicada por las
editoriales Colihue, Arola, Leviatán, Primer Acto, Artezblai, Complutense de
Madrid. ‘Teatro Absoluto’ es su último ensayo, con apoyo del Instituto Nacio-
nal del Teatro y prólogo de Eduardo del Estal.

11
Cunden en Desaparezco efectos narrativos que imperiosamen-
te en una puesta se traducirán en espacios íntimos, subjetivos,
monológicos, alternantes a los espacios gregarios, dialógicos.
Así lo especifica el propio autor cuando menciona tres niveles
textuales en la obra: a) La secuencia habitual de réplicas, b)
una suerte de indicaciones escénicas designadas en negrita,
c) la enunciación de aquellos a quienes se hace mención en
cursiva.
Los comentarios en negrita en la mayoría de los casos aluden
a información de situación, a instructivos espacializantes, alu-
den movimientos o acciones que bien podrán escenificarse
como planos de enunciación diferenciados (grabados, mur-
murados, emitidos en un aparte del actor, escritos y proyec-
tados, etc.).
El recurso monológico promueve en su desverbalización ora-
lizante, la mención y referencia especular de contenidos que
se proyectan a un doble, intensificando los contrastes que la
autorreferencialidad desdramatiza.
La prolongación en un mismo plano de emisión de aquello que
es decible, junto a lo indecible, tanto de los planos de vigilia
como de aquellos que se piensan o imaginan, en una apelación
que recuerda al Schimmelpfenig La noche árabe.
La desverbalización asume una ostensión, precisa especulari-
zarse (espectacularizarse) para aparecer como forma obser-
vable para la propia fonadora. La mención monológica, cuan-
do no un literal monólogo interior, no obstante conjura en la
doblez, un diálogo de hecho con aquello que trata de verse.
El flujo de conciencia se cincela en la convencionalidad del ha-
blar solo, sonsacando a la intemperie personal, angustiada, lo
que alivia internamente. Conjurar, hacer aparecer el proble-
ma, calar para encontrar el insight que no carece de ribetes
catársicos.
Lygre apela a la autorreferencialidad, la que, para no satu-
rar el psiquismo del personaje, se ‘pone afuera’, des-verba en
palabras.

12
La barra del adentro-afuera del Yo-emisor, separa la vigilia de
lo entrevisto, pensado, imaginado, soñado.
La apelación del hallarse a sí mismo/a, excentra al espacio pú-
blico lo que no es sino sensación interna.
La extraversión es interlocutiva, dramática. Aún cuando lo
dramático toma un cariz celular, toda vez que el choque de
fuerzas opuestas, discordantes, están contenidas en el mis-
mo momento personal, en la propia palabra monológica, en el
propio impulso desiderativo por comunicarlo.
Salirse de sí mismo, espacializa la intimidad, como al otro ima-
ginario que se presentifica ritualmente como una otredad con-
cientizadora. Doppelgänger (doble) que contiene la entidad de
los cincelamientos subjetivos.
Los personajes encarnan las voces-otras, dibujando por lo
sonoro, la virtualidad espectral capaz de absorber la fiebre
proyectiva.
Jean-Louis Deotte manifiesta que el dibujante no puede más
que mirar su mano actuando y no el motivo externo. La auto-
descripción es una desolación. “El dibujo está siempre atra-
sado con respecto a la actualidad del motivo: entre el acon-
tecimiento del motivo y la inscripción de la huella hay una
demora”. Queriendo describir el tiempo no puedo hacerlo
más que disociándome, condenándome a una posterioridad
(nachträglichkeit). El efecto de ‘demora’ de esta traslación en
Desaparezco se expresa con destreza en la mano de Lygre, al
delinear una ‘poética del fin’ que trasciende barreras espacia-
les, como temporales, si se mide el cariz profético de su obra,
con respecto a los posteriores atentados sobrevenidos sobre
Oslo y la Isla de Utoya. La poética es un ariete para desocultar
el huevo de la serpiente.
La sucesión de personajes son virtuales yoes que catalizan,
que psicodramatizan las angustias del Yo principal. Lo ya vivi-
do acciona una “temporalidad tal que, partiendo de aconteci-
mientos del presente, incide sobre los contenidos de la memo-
ria inconsciente, en un movimiento que modifica retroactiva-

13
mente el estado y condición de las huellas representacionales,
las que pueden adquirir nuevos sentidos, y así accionadas, re-
percutir sobre el presente y el futuro” (Eduardo Braier).
Para ser empático con el otro debo actuar primero sobre mí
mismo.
Ser empático es en esencia conectarse con el otro que hay en
mí, o lo que es lo mismo, descubrir ese “yo” que hay en el otro.
Es sintonizarse con lo que nos hace humanos, tanto a él como
a mí, en ese momento que compartimos. Concomitantemente,
cuando trabajamos no escuchamos directamente al otro: nos
escuchamos a nosotros mismos escuchando al otro. No nos co-
nectamos con el otro sino con nuestra propia respuesta emo-
cional ante su presencia. 
El exilio de la propia casa, de la propia patria. Ausentarse,
transferirse a la piel del otro. No sólo empatizar con el otro,
darle una voz.
Yo realiza junto a su amiga el mismo juego imaginista, mien-
tras temen un desastre.
El texto en negrita, de contenido narrativo, tiene el poder de
distanciarse, él mismo una doblez entre la que cuenta (o escri-
be) y la que está en la casa (lo escrito).
La Mujer-Yo, mientras espera irse, para poder imaginar un lu-
gar nuevo, hace de su actual espacio, pasado.
El exilio a la eventual identidad del otro, expurga el sentimien-
to de auto-extinción, el miedo de ya no ser.
La acechanza de un ‘fin’ marca la credulidad ficcionalizante,
imaginaria que se pone en el otro como un equivalente que se
salva.
“Nuestra pobreza –dice Frank Kermode tomando el concep-
to de Wallace Stevens– es lo bastante grande, en un mundo
que no es el propio como para que necesitemos preocupar-
nos continuamente de la ficción que cambia”. De allí que en el
tema del ‘fin’, más que la inminencia, termina por pesar más la
inmanencia. Al acuerdo ficticio con un origen o un fin, queda

14
la angustia del ‘entre’, lo intermedio, al que Lygre instala como
trasposiciones o proyecciones.
El ejercicio empático es una marcha del propio cuerpo. Un au-
sentarse, un desaparecer. Extrañarse a sí misma. Ya sólo evo-
carse en otro tiempo es percibirse distinto. Según crece la ex-
periencia, se re-escribe o re-inscribe el propio pasado propor-
cionalmente a ella.
Ponerse en el lugar de otro puede ser una forma de mejor mi-
rarse a sí misma.
La ostensión, la puesta en visibilidad no anula el ritmo de mo-
nólogo interior, donde no escapa que aún la propia amiga ab-
sorba su carga proyectiva en la lógica ya desatada de la doblez.
Hasta en el fuego de la primera persona, la Mujer Desconocida
del final, bien podría asimilarse a los deseos propios de un
nuevo comienzo.
El diario íntimo es éxtimo, sin precisar para ello de caer en la
web, con hacerlo ante la pléyade de yoes múltiples de los que
puntualmente Yo espera la ayuda de su entorno personal, es
suficiente, esto es, con sólo manifestarse en la sala de su casa.
Si la ausencia es el objeto del siglo xx (Wajcman), la profusión
del mecanismo compensatorio, de forjamiento de identidades
artificiosas, de yoísmos hipertrofiados y multiestimulados,
guardan el riesgo de instalar, sobre la base de una angustia de
origen, un dispositivo fabril de producción de banalidad.

15
Arne Lygre

Jeg forsvinner
skuespill

Desaparezco
obra teatral
JEG

MIN VENNINNE

MIN VENNINNES DATTER

MIN MANN

EN FREMMED KVINNE

Det er tre tekstnivåer i skuespillet. Den vanlige replikkførende,


den halvfete sceneanvisningsaktige og den kursiverte: språket
til dem som omtales.

18
YO

MI AMIGA

LA HIJA DE MI AMIGA

MI MARIDO

UNA MUJER DESCONOCIDA

Hay tres niveles textuales en la obra. La secuencia habitual de


réplicas, una suerte de indicaciones escénicas designadas en
negrita, y la enunciación de aquellos a quienes se hace men-
ción en cursiva.

19
Det begynner

Jeg er en kvinne. Jeg er alene i et rom. Jeg sitter på en stol.

JEG

Jeg har dette huset.

Det er her jeg lever det livet som er mitt.

I perioder har jeg bodd andre steder, men i lang tid har det vært
dette huset og denne hagen. Dette har vært utgangspunktet for
alle mine gjøremål. Det er her jeg sovner om kvelden, det er her
jeg våkner neste dag. Da vil jeg som oftest ta en dusj og stelle
meg, siden vil jeg drikke kaffe og etter hvert spise. De dagene jeg
har et ærend eller noe som skal gjøres, er det dette stedet jeg
forlater.

Her har jeg oppholdt meg, da jeg var barn, i ungdommen, og det
meste av livet etter at jeg ble voksen.

Det er her jeg knuller, det er her jeg gråter, det er her jeg ler
dersom jeg skulle tenke på eller oppleve noe morsomt. Da jeg
fylte femti, var det her jeg samlet mine nærmeste. Vi skålte, vi
ble fulle, noen danset, ingen ville at kvelden skulle ende.

Jeg er lykkelig.

20
Comienza

Soy una mujer. Estoy sola en una habitación. Estoy sentada


en una silla.

YO

Tengo esta casa.

Acá vivo la vida que es mía.

Viví en otros lugares un par de veces, pero casi todo el tiempo ha


sido en esta casa y este jardín. Este ha sido el punto de partida
de todas mis ocupaciones. Acá duermo por las noches, y es acá
donde me levanto al día siguiente. Por lo general me ducho y me
arreglo, después tomo un café y más tarde como algo. Los días
que tengo que hacer mandados o algún trámite, éste es el lugar
que dejo.

Viví acá cuando era niña, durante mi adolescencia y gran parte


de mi vida de adulta.

Es acá donde cojo, es acá donde lloro, es acá donde me río si


pienso o vivo algo divertido. Cuando cumplí cincuenta fue
acá donde reuní a mis seres queridos. Brindamos, nos
emborrachamos, algunos bailaron, nadie quería que se
terminara la noche.

Soy feliz.

21
Jeg har dette huset. Det er min mulighet og min begrensning.
Innimellom tenker jeg over hva jeg ikke opplever fordi jeg ikke
beveger meg langt nok vekk fra denne eiendommen. Landskap
jeg ikke ser, mennesker jeg ikke møter, tankesett jeg ikke
utsettes for. Noen ganger kjennes vissheten om dette uopplevde
kvelende, andre ganger er jeg bare glad til.

Hva skal jeg med mer av verden?

Jeg reiser meg. Jeg bærer stolen med meg bort til vinduet.

Jeg liker å sitte her når jeg er alene. Det er ikke mye til utsikt,
men det er tross alt natur. Noen trær, busker, blomster.

Og andre menneskers hjem. Hus etter hus, og endatil noen


boligblokker. Leiligheter.

Vi var ikke så glade da de skulle bygges. Vi protesterte. Ikke


hardt nok, kanskje.

Jeg har vent meg til dem nå.

Jeg er taus en stund. Jeg reiser meg fra stolen.


Jeg går vekk fra vinduet.

Jeg tenker ofte på dette med samtidighet. På det som skjer med
andre mennesker akkurat nå. I dette øyeblikket. At jeg sitter
her og at det et annet sted sitter en kvinne som ikke har det så
godt.

Jeg har det godt.

Men denne kvinnen. Hun stirrer fremfor seg, og hun sier at hun
er sterk. Jeg er sterk, sier hun høyt.

Det er henne der, i det rommet. Ingen andre.

Jeg er også alene nå.

22
Tengo esta casa. Ella es mi posibilidad y mi limitación. De vez en
cuando pienso en las cosas que me pierdo porque no me muevo
lo suficientemente lejos de esta propiedad. Los paisajes que no
veo, las personas que no encuentro, las ideas que desconozco.
A veces, siento a esta certeza de las cosas no vividas como algo
sofocante, otras veces me encanta.

¿Qué más puedo pedir?

Me levanto. Me llevo la silla hasta la ventana.

Me gusta sentarme acá cuando estoy sola. La vista no es


fantástica pero a pesar de todo hay algo de verde. Algunos
árboles, arbustos, flores.

Y los hogares de otras personas. Una casa al lado de la otra, y


algunos edificios. Departamentos.

No estábamos muy contentos cuando empezaron a construirlos.


Nos quejamos. No lo suficiente, tal vez.

Ahora ya me acostumbré a verlos.


Me quedo en silencio un instante. Me levanto de la silla. Me
alejo de la ventana.

Pienso con frecuencia en eso que llaman simultaneidad. En


lo que le ocurre a otras personas justo ahora. En este mismo
instante. Pienso en que yo estoy acá sentada y que en otro lugar
hay una mujer sentada que no la está pasando tan bien.

A mí me va bien.

Pero esa mujer. Sostiene la mirada con firmeza y dice que es


fuerte. “Soy fuerte”, dice en voz alta.

Ella está sola ahí, en la habitación. No hay nadie más.


Yo también estoy sola ahora.

23
Jeg tenker på dette med medlidenhet. Jeg har evnen i meg,
tenker jeg, men ikke egentlig. Ikke fordi jeg er kald eller kynisk
eller rett ut ond, men fordi det ikke er mulig.

Jeg kan ane noe om hvordan et annet menneske har det, jeg kan
kanskje et øyeblikk kjenne at jeg forstår, at jeg er trist eller i
sorg på grunn av det jeg vet at en annen person opplever, men
virkelig å ta innover meg det vedkommende går igjennom, det
ligger utenfor min evne.

Det er ikke uvesentlig hvor nær jeg er dette mennesket. Min sorg
er ikke lik dersom det gjelder en mann jeg hører om på nyhetene
eller om det er min egen kjæreste det er snakk om. Selvsagt ikke.
Jeg elsker min mann og det er ikke noe jeg er mer redd for enn at
det skulle skje ham noe. Likevel, om så var tilfellet, ville jeg ikke
kunne forstå hva han opplevde. Ikke egentlig.

Min mann er på vei. Han har det godt. Han klarer seg. Bilen hans
er utbrent, men han er ikke skadet. Han kommer snart hit.

Jeg har det godt.


Den andre kvinnen legger seg på gulvet. Det er ingenting annet
enn dette rommet igjen, tenker hun og ser seg rundt, tar inn
detaljer hun ikke har forholdt seg til før. Min verden, tenker hun
og kjenner sin plass, virkelig kjenner den, kroppen som et objekt
i forhold til tak, vegger. Det begrensede arealet. Seg selv.

Det jeg ikke kan forstå. At livet hennes nå er der. Bare der.

Jeg legger meg ned.

Hun skulle ikke vært i det rommet. Det er ikke noe hun har gjort
for å fortjene det. Det er bare omstendigheter. Tilfeldigheter,
kanskje. At hun ble plukket ut fremfor en annen. At hun var på
feil sted.

24
Pienso en lo que llaman compasión. Tengo la capacidad, creo,
pero en realidad no. No porque sea fría o cínica o claramente
mala, sino porque no es posible.

Yo puedo intuir cómo se siente otra persona, puedo a lo mejor


creer por un instante que yo comprendo, que estoy triste
o afligida debido a que sé lo que vive la otra persona, pero
realmente sentir lo que el otro está atravesando, eso está fuera
de mi capacidad.

No es irrelevante mi proximidad a esa persona. Mi dolor no es el


mismo si se trata de un hombre del que se habla en el noticiero
o si se trata de mi propio marido. Claro que no. Amo a mi marido
y nada me asusta más que la idea de que le pase algo. Y aún en
ese caso, yo no sería capaz de comprender lo que él sufrió. En
definitiva, no.

Mi marido está por llegar. A él le va bien. Se las arregla. Su auto


es una chatarra hecha cenizas, pero él no tiene heridas. Va a
llegar en cualquier momento.

A mí me va bien.

La otra mujer se acuesta en el piso. “No hay más que esta


habitación”, piensa mientras mira a su alrededor, descubre
detalles que no había visto antes. “Mi mundo”, reflexiona, y toma
consciencia de su lugar, una consciencia total, el cuerpo como un
objeto en relación al techo, las paredes. El espacio delimitado.
Ella misma.

Eso es lo que no puedo entender. Que su vida esté ahí ahora. Sólo
ahí.

Me acuesto.

Ella no debería haber estado en esa habitación. No ha hecho


nada que lo amerite. Son sólo circunstancias. Coincidencias, tal
vez. Que ella haya sido elegida entre otras. Que haya estado en el
lugar equivocado.

25
Jeg har også et rom. Det er ikke det eneste jeg har, det er ikke lite
og det er ingen boltet dør her.

Hun reiser seg opp. Jeg er alene, sier hun. Det er min styrke, sier hun.

Jeg reiser meg fra gulvet. Jeg går i rommet som om jeg var
i den andre kvinnens rom. Jeg forholder meg til min egen
gange som om dette rommet er like lite som hennes.

De kan ikke ødelegge mer enn meg.

Jeg gir etter når det ikke lenger kan bæres. Ikke før.

Jeg har hatt et barn. Hadde jeg ham ennå, ville jeg ikke vært like
sterk.

Han var min begeistring. Den som vendte øyeblikket fra det
alminnelige til det gledelige, fra ett fylt av likegladhet til ett
hvor jeg så et større hele, jeg har en sønn, tenkte jeg, ingenting
er viktigere enn det, tenkte jeg og glemte det som muligvis var
vanskelig.

Jeg kjente lykke.

Disse øyeblikkene som plutselig oppstår og gjør det umulig ikke


å smile, glede seg, jeg er lykkelig, tenker man, før følelsen renner
vekk og alt er som før, disse korte stundene man higer etter å
oppleve, de oppstod hyppigere enn jeg var vant til, da.

Jeg var svak.

Jeg var svak, gjentar hun flere ganger for seg selv.
Jeg er sterk, sier jeg høyt.

Jeg har det godt. Jeg har min mann. Jeg har min venninne. Hun
har en datter. Vi er nesten som en familie.

Jeg har dette huset.

De kommer hit.

Det har ikke skjedd oss noe ennå.

26
Yo también tengo una habitación. No es todo lo que tengo, no es
pequeña y no hay puertas cerradas con llave.

Ella se levanta. “Estoy sola”, dice. “Eso me da fuerzas”, dice.

Me levanto del piso. Entro a la pieza como si entrara a la


habitación de la otra mujer. Camino como si mi pieza fuera
tan pequeña como la de ella.

Ellos no pueden destruir más que a mí misma.

Me voy a rendir cuando no pueda soportar más. Antes no.

Tuve un hijo. Si lo tuviera todavía, no sería tan fuerte como soy.

Él era mi ilusión. El que podía convertir un momento cualquiera


en felicidad, transformar un instante de indiferencia en uno donde
yo veía todo con claridad, “tengo un hijo”, pensaba, “nada es más
importante” que eso, pensaba y olvidaba lo que probablemente
era difícil.

Me sentía feliz.

Esos momentos que aparecen de repente y que hacen imposible


no reír, ponerse contenta, “estoy contenta”, piensa una, antes de
que la sensación desaparezca y todo sea como antes, esos breves
instantes que una ansía tener, surgían más a menudo de lo que yo
estaba acostumbrada entonces.

Yo fui débil.

“Yo fui débil”, se repite a sí misma una y otra vez. “Soy


fuerte”, dice en voz alta.

A mí me va bien. Tengo a mi marido. Tengo a mi amiga. Ella tiene


una hija. Somos casi una familia.

Tengo esta casa.

Ellos están por llegar.

Todavía no nos pasó nada.

27
Øyeblikket etter

Min venninne kommer inn i rommet. Hun


bærer en koffert. Hun setter seg ned sammen med meg.

JEG
Vi har hatt denne byen.

MIN VENNINNE
Ja.

JEG
Det er her vi har brukt årene våre. Vi har besøkt andre byer, men
vi har aldri forlatt denne.

MIN VENNINNE
Vi har hatt det godt her. Har vi ikke? Jeg har hatt det godt.

JEG
Jeg òg.

MIN VENNINNE
Du i ditt hus. Jeg i mitt.

JEG
Jeg i mitt barndomshjem.

MIN VENNINNE
Ja.

28
Un momento después

Mi amiga entra a la pieza. Vino con una valija. Se sienta al


lado mío.

YO
Esta ciudad fue nuestra.

MI AMIGA
Sí.

YO
Aquí hemos pasado nuestros años. Hemos visitado otras ciudades,
pero nunca dejamos ésta.

MI AMIGA
La hemos pasado bien acá. ¿No es cierto?
Yo la he pasado bien.

YO
Yo también.

MI AMIGA
Vos en tu casa. Yo en la mía.

YO
Yo en la casa de mi infancia.

MI AMIGA
Sí.

29
JEG
Og, så nære. Nesten som naboer.

MIN VENNINNE
Jeg har ikke løpt ned dørene dine, for mye.

JEG
Nei.

MIN VENNINNE
Jeg har ikke det?

JEG
Vi har hatt det fint.
MIN VENNINNE
Ja.

JEG
Jeg vil bare ditt beste.

MIN VENNINNE
Jeg vil ditt beste.

JEG
Vi har hverandre.

MIN VENNINNE
Det har vi. Hverandre. Og våre familier. Du din mann, jeg min
datter.

JEG
De kommer.

MIN VENNINNE
Du hadde bedt henne hente ham på kontoret inne i byen?

JEG
Jeg får ikke tak i ham.
Han er nok der.

30
YO
Y tan cerca. Casi vecinas.

MI AMIGA
No he ido mucho por tu casa.

YO
No.

MI AMIGA
¿No mucho o sí?

YO
La hemos pasado bien.
MI AMIGA
Sí.

YO
Yo deseo sólo lo mejor para vos.

MI AMIGA
Yo deseo lo mejor para vos.

YO
Nos tenemos la una a la otra.

MI AMIGA
Sí. La una a la otra. Y nuestras familias. Vos tu marido, yo mi hija.

YO
Ya vienen.

MI AMIGA
¿Le habías pedido que lo pase a buscar por la oficina en el
centro?

YO
No logro ubicarlo.
Seguro está ahí.

31
MIN VENNINNE
Han vet at hun kommer?

JEG
Jeg får ikke tak i ham.

MIN VENNINNE
Men.

JEG
Han blir med!
Jeg vet at han blir med.

MIN VENNINNE
Vi er snart sammen igjen.

JEG
Det er vi.

MIN VENNINNE
Jeg er ikke redd.

JEG
Jeg tenker innimellom på dette med redsel. Egen, og andres
redsel.

At det er bestemmende for våre liv. Hva vi er og ikke er redde for.

MIN VENNINNE
Bestemmende?

JEG
Ikke det eneste som avgjør, kanskje, men det viktigste. Hvordan
man forholder seg til det man frykter.

MIN VENNINNE
Det finnes dem som ikke er redd for noe.

JEG
Det er en redsel, det også. Redselen for å være redd.

32
MI AMIGA
¿Sabe que ella pasa a buscarlo?

YO
No me atiende.

MI AMIGA
Pero.

YO
¡Él va a venir!
Yo sé que va a venir con nosotras.

MI AMIGA
En un rato vamos a estar todos juntos.

YO
Sí, todos.

MI AMIGA
No tengo miedo.

YO
Yo pienso a veces en eso que llaman miedo. Mi propio temor y el
de los otros.

Que sea algo decisivo en nuestras vidas. A qué le tenemos miedo


y a qué no.

MI AMIGA
¿Decisivo?

YO
No es lo único que cuenta, a lo mejor, pero sí es lo más
importante. Cómo una se comporta con respecto a lo que teme.

MI AMIGA
Algunos no le tienen miedo a nada.

YO
Eso también es un temor. Temor a tener miedo.

33
De dør unge. De klatrer i fjell og de sitter i farkoster ned brå
elvestryk og de kaster seg ut fra høye klipper for å bæres oppe i
luften av tynt nylonstoff.

De dør tidlig. De er ikke fremmed for å prøve noe, men de dør.

MIN VENNINNE
Hva er du redd for?

JEG
Det. Å dø.

MIN VENNINNE
Alle er vel redde for å dø.

JEG
Tror du?

MIN VENNINNE
Tror du ikke?

JEG
Jeg vet ikke.

Jeg vil bare leve.

MIN VENNINNE
Du lever.

JEG
Ja.

Vi sitter jo her. Det er liv, det også. For mange er det mye liv.

MIN VENNINNE
Du har din mann. Jeg har min datter.

Vi lever.

34
Mueren jóvenes. Escalan montañas y bajan rápidos en canoas y
se tiran desde peñascos altísimos para ser levantados por el aire
con una tela de nylon finita.

Mueren temprano. No son ajenos a probar cosas nuevas, pero


mueren.

MI AMIGA
¿Vos a qué le tenés miedo?

YO
A eso. A morir.

MI AMIGA
Todo el mundo tiene miedo de morir.

YO
¿Vos creés?

MI AMIGA
¿Creés que no?

YO
No sé.

Yo sólo quiero vivir.

MI AMIGA
Estás viva.

YO
Sí.

Estamos acá sentadas. Eso también es vida. Para algunos es


demasiada vida.

MI AMIGA
Vos tenés a tu marido. Yo tengo a mi hija.

Estamos vivas.

35
JEG
Ja. Vi er her ennå.

Et annet sted sitter det to kvinner. De er venninner, som oss.

MIN VENNINNE
Hva gjør de?

JEG
De er på et kontor. Den ene har fulgt den andre, og nå lukker en
lege døren bak dem idet han forlater rommet.

MIN VENNINNE
Hva skal han?
JEG
Ingenting. De har bedt ham om det, bare. Kan i få være litt alene?
spurte én av dem. Ja, sa han, og reiste seg fra stolen. Jeg ser inn
til dere om en stund, sa han. På vei mot døren la han en hånd på
skulderen til den syke.

Han samler seg et øyeblikk der ute på gangen. Han har gruet seg
for dette i noen dager, etter at prøvesvarene kom, men han synes
han klarte seg bra. Jeg kom meg igjennom, tenker han.

MIN VENNINNE
I noen dager?

JEG
Ja.

MIN VENNINNE
Hva har den syke gjort i den tiden?

JEG
Hun har levd som før. Uvitende.

MIN VENNINNE
Hun har ant noe?

36
YO
Sí. Todavía estamos acá.

En otro lugar hay dos mujeres sentadas. Son amigas, como nosotras.

MI AMIGA
¿Qué están haciendo?

YO
Están en un consultorio. Una siguió a la otra, y ahora un doctor
cierra la puerta que está detrás de ellas y sale de la habitación.

MI AMIGA
¿Qué está haciendo?
YO
Nada. Ellas se lo pidieron nomás. “¿Nos puede dejar solas un
momento?” preguntó una de ellas. “Sí”, dijo él, y se levantó de la
silla. “Las veo en un rato”, dijo. Cuando se dirigía hacia la puerta
apoyó su mano en el hombro de la enferma.

Él está pensativo, afuera en el pasillo. Estuvo afligido por esto


algunos días, luego de ver los resultados de los exámenes, pero
cree que se las arregló. “Lo superé”, piensa.

MI AMIGA
¿Durante algunos días?

YO
Sí.

MI AMIGA
¿Qué hizo la enferma durante ese tiempo?

YO
Vivió su vida. Sin saber.

MI AMIGA
¿Ella suponía algo?

37
JEG
Kanskje.

MIN VENNINNE
Hun har ikke tatt med seg en venninne til lege uten å ane at det
er noe galt.

JEG
Nei.

MIN VENNINNE
Hva gjør de nå?

JEG
Den friske ser på venninnen. Hun vet ikke hva hun skal si. Hun
leter etter ord, men i det samme tenker hun at det er greit uten.
Det er en stille stund, dette.

Den syke bøyer hodet. Hun ser ned mot sitt eget fang.
Hendene som hviler der.

Jeg er ikke så gammel at jeg skulle få en slik beskjed, tenker hun.


MIN VENNINNE
Er det så alvorlig?

JEG
Ja.

MIN VENNINNE
Hun er i alle fall ikke alene.

JEG
Jeg skulle vært alene, tenker hun. Jeg skulle ikke behøve å
forholde meg til en venninne nå.

MIN VENNINNE
Det er kanskje slik? Når man får visshet om sin egen bortgang.

38
YO
A lo mejor.

MI AMIGA
No habría llevado una amiga al doctor si pensaba que todo
andaba bien.

YO
No.

MI AMIGA
¿Qué están haciendo ahora?

YO
La sana mira a su amiga. No sabe qué decir. Busca las palabras,
pero mientras tanto piensa que no hace falta hablar. Éste es un
momento de silencio.

La enferma inclina la cabeza. Mira hacia abajo su propia falda.


Las manos que descansan ahí.

“No soy tan vieja como para que me den semejante noticia”,
piensa.

MI AMIGA
¿Es tan grave?

YO
Sí.
MI AMIGA
Por lo menos no está sola.

YO
“Yo debería estar sola”, piensa. “No debería necesitar de la
compañía de una amiga en este momento.”

MI AMIGA
¿A lo mejor es así? Cuando uno tiene la certeza de que está al
final del camino.

39
JEG
Ja.

Jeg tror det er et ensomhetsbehov, da. En følelse av at andres liv


ikke har noe å gjøre med det som er din virkelighet.

MIN VENNINNE
Vi skal ikke dø.

Vi holder sammen.

JEG
Min mann er ikke her. Din datter er ikke kommet.

MIN VENNINNE
De kommer snart.

JEG
Den syke har også barn.

To gutter. Hun ønsket seg alltid flere, men barnas fedre forlot
henne, og så ble det ikke slik hun hadde tenkt.

Guttene går sammen til skolen. De er nesten like gamle, noen


års forskjell bare, og de vet ikke at de snart er morløse. De vet
heller ikke at de om noen måneder skal flytte hver til sitt, og at
de, ettersom fedrene ikke går overens, ikke skal se noe særlig til
hverandre de neste årene.

Når de er store nok til selv å bestemme hvem de vil omgås,


klarer de ikke overvinne fremmedheten de kjenner for
hverandre.

MIN VENNINNE
Å miste sin mor i så ung alder.

JEG
Ja.

40
YO
Sí.

Creo que una necesita estar sola en ese momento. Una sensación
de que la vida de los demás no tiene nada que ver con la realidad
de uno.

MI AMIGA
No nos vamos a morir.

Nos vamos a quedar juntas.

YO
Mi marido no está acá. Tu hija todavía no llegó.

MI AMIGA
Ya van a llegar.

YO
La enferma tiene hijos.

Dos varones. Siempre quiso tener más, pero el padre de los


chicos la abandonó, y entonces las cosas no fueron como ella lo
había pensado.

Los chicos van juntos a la escuela. Tienen casi la misma edad,


sólo un par de años de diferencia, y no saben que pronto se
quedarán sin la madre. Tampoco saben que en unos meses se
mudarán a lugares diferentes, y que ellos, dado que sus padres
no se llevan bien, no se verán mucho los años que vendrán.

Cuando sean lo suficientemente grandes como para decidir a


quién quieren ver, no llegarán a vencer la sensación de haberse
convertido en dos extraños.

MI AMIGA
Perder una madre siendo tan pequeños.

YO
Sí.

41
MIN VENNINNE
Jeg vet hvordan det er.

Vi er tause en lang stund. Senere er dette et av de


øyeblikkene jeg kommer til å tenke på, når jeg minnes min
venninne. At vi satt sammen i stillhet i mitt hus, før vi skulle
forlate det.

MIN VENNINNE
Hva er jeg redd for?

JEG
Jeg har alltid vært redd for smerte.

Ikke så mye den jeg har opplevd, men tanken på det som kan
komme. Hva som er mulig.

Og ensomhet. Jeg er redd for ensomhet også. Ikke så mye den jeg...
Eller, jo.

Redd for den jeg har opplevd. Min egen reaksjon, da.

MIN VENNINNE
Jeg liker ikke å fly.

JEG
Jeg snakker om død og smerte og ensomhet, og du snakker om å
fly?

MIN VENNINNE
Vi snakker om redsler. Jeg har mine.

JEG
Men, å fly?

MIN VENNINNE
Det vet du. Det har jeg sagt mange ganger.
Det har holdt meg tilbake. Det er ikke sikkert jeg hadde sittet her
nå, slik, dersom jeg hadde fløyet oftere. Jeg kunne vært et helt
annet sted, festet meg ved noe eller noen, blitt værende der.

42
MI AMIGA
Yo sé lo que se siente.

Nos quedamos en silencio un buen rato. Este es uno de


los momentos en los que voy a pensar más tarde, cuando
recuerde a mi amiga. Cuando estábamos sentadas en
silencio en mi casa, antes de salir.

MI AMIGA
¿A qué le tengo miedo?

YO
Siempre tuve miedo al dolor.

No tanto el que he vivido, sino pensar en lo que puede venir.


Lo que puede pasar.

Y a la soledad. Tengo miedo a la soledad también. No tanto la que he...


O sí.

Miedo por lo que he vivido. Mi propia reacción, entonces.

MI AMIGA
A mí no me gusta volar en avión.

YO
Yo hablo de muerte, dolor y soledad, ¿y vos hablás de volar en
avión?

MI AMIGA
Estamos hablando de los miedos. Yo tengo los míos.

YO
Pero ¿a volar?

MI AMIGA
Vos lo sabés. Lo he dicho muchas veces.
Eso me puso trabas. Tal vez no estaría sentada acá, de esta manera, si
hubiese volado más seguido. Podría estar en un lugar completamente
diferente, aquerenciarme con algo o alguien y quedarme ahí.

43
JEG
Det kan hende vi må fly nå.

MIN VENNINNE
Jeg er redd.

JEG
Ja. Denne gangen, kanskje.

MIN VENNINNE
Vi har hverandre.

JEG
Den syke kvinnen har ingen.
MIN VENNINNE
Jeg er alene nå, tenker hun sikkert.

Vi sitter i dette rommet som om det er legens kontor, jeg


forholder meg til min venninne som om jeg er den syke og
hun den friske.

MIN VENNINNE
Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for deg.

JEG
Det er ikke noe å gjøre.

Legen sa det så presist. Ikke annet enn lindrende behandling i den


terminale fase, sa han.

Dessverre, sa han.

MIN VENNINNE
Hvorfor har du ikke sagt noe?

JEG
Hva skulle jeg si?

Ord hjelper ikke. Tanker hjelper ikke. Ingenting jeg gjør eller
forsøker å gjøre hjelper.

44
YO
Puede que tengamos que volar ahora.

MI AMIGA
Tengo miedo.

YO
Sí. Ésta vez, quién sabe.

MI AMIGA
Nos tenemos la una a la otra.

YO
La mujer enferma no tiene a nadie.
MI AMIGA
“Estoy sola ahora”, seguro que piensa.

Estamos sentadas en esta pieza como si fuera el consultorio


médico, me comporto con mi amiga como si yo fuera la
enferma y ella la sana.

MI AMIGA
No sé que puedo hacer por vos.

YO
No hay nada que hacer.

El doctor lo dijo claro. “Es sólo un tratamiento paliativo del dolor


en la fase terminal”, dijo.

“Por desgracia”, dijo.

MI AMIGA
¿Por qué no dijiste nada?

YO
¿Qué iba a decir?

Las palabras no ayudan. Los pensamientos no ayudan. Nada de lo


que hago o intento hacer ayuda.

45
MIN VENNINNE
Jeg er her.

Jeg går ingen steder.

JEG
Jeg ser det. Vi kan snakke, om det vil være til trøst for deg.

MIN VENNINNE
Meg?

JEG
Om det gjør alt lettere? Siden, når jeg er borte? At du da kan tenke
at du var til nytte.

MIN VENNINNE
Du er stygg, innimellom.

JEG
Ja.

MIN VENNINNE
Det er ikke over ennå. Det er tid igjen.
Du er her. Jeg er her. Dine barn er hjemme.

JEG
Nei!
Jeg kan ikke tenke på dem.

MIN VENNINNE
Guttene?

JEG
Mine barn.

Mine!

Hva betyr det når jeg ikke er?

MIN VENNINNE
Du vil alltid være deres mor.

46
MI AMIGA
Yo estoy acá.

No me voy a ningún lado.

YO
Ya veo. Podemos hablar, si eso te sirve de consuelo.

MI AMIGA
¿A mí?

YO
¿Si te hace las cosas más fáciles? Después, cuando yo me haya ido.
¿Para que pienses que fuiste útil?

MI AMIGA
Sos desagradable a veces.

YO
Sí.

MI AMIGA
Todavía no se acabó. Queda tiempo.
Estás acá. Yo estoy acá. Tus hijos están en casa.

YO
¡No!
No puedo pensar en ellos.

MI AMIGA
¿En los chicos?

YO
Mis hijos.

¡Míos!

¿Qué sentido tendrá eso cuando yo no esté?

MI AMIGA
Siempre serás su madre.

47
JEG
Jeg forsvinner nå.

MIN VENNINNE
Det kan ta uker, sa han. Måneder, kanskje.

JEG
Jeg tør ikke dø.

MIN VENNINNE
Hva?

JEG
Jeg tør ikke.
MIN VENNINNE
Jeg er her for deg.

JEG
Kan du gå?

Jeg vil være alene.

MIN VENNINNE
Men.

JEG
Forsvinn.

La meg være i fred.

MIN VENNINNE
Hun går. Den syke sitter igjen. Legen venter på pauserommet. Han
drikker kaffe.

JEG
Jeg vil knuse noe. Én eneste ting. Et glass, kanskje. Eller pinnestolen
jeg sitter på. Løfte den over hodet, kveste den mot gulvet.

Jeg vil rasere. Hele dette rommet. Glass og bord og stoler og hyller
og instrumenter.

48
YO
Yo desaparezco ahora.

MI AMIGA
“Pueden ser semanas”, dijo. “Meses, a lo mejor.”

YO
No me animo a morir.

MI AMIGA
¿Qué?

YO
No me animo.
MI AMIGA
Acá estoy para vos.

YO
¿Te podés ir?

Quiero estar sola.

MI AMIGA
Pero.

YO
Desaparecé.

Dejame en paz.

MI AMIGA
Ella se va. La enferma se queda sentada. El doctor espera en la sala
de personal. Está tomando un café.

YO
Quiero romper algo. Una cosa nomás. Un vidrio, a lo mejor. O la silla
de madera en la que estoy sentada. Levantarla sobre mi cabeza,
destruirla contra el piso.

Quiero destrozar. Toda esta habitación. Vidrio y mesa y sillas y


estantes e instrumental.

49
Jeg smadrer alt.

MIN VENNINNE
Hun kaster ting rundt seg. Knuser.

JEG
Gjør hun?

MIN VENNINNE
Det blir slik.

Legen hører bråket og kommer løpende. Da hun ser ham i døren,


gir hun seg, synker ned mot gulvet.

JEG
Ja.

MIN VENNINNE
Et voldsomt sinne først, kanskje. Når det er deg som rammes.

JEG
Kanskje.

MIN VENNINNE
Sinne først. Siden en følelse av forvirring. Etter hvert sorg. Slik
tenker jeg meg det.

JEG
Og så, ren kamp. Livskamp.
For å holde ut litt til.

MIN VENNINNE
Vi klarer oss. Tror du ikke?

JEG
Jo.

MIN VENNINNE
Vi holder sammen.

50
Hago todo pedazos.

MI AMIGA
Ella tira cosas a su alrededor. Rompe todo.

YO
¿Sí?

MI AMIGA
Así es.

El doctor oye el barullo y entra corriendo. Cuando ella lo ve en la


puerta, se calma, se deja caer al suelo.

YO
Sí.

MI AMIGA
Un enojo brutal al principio, tal vez. Cuando se trata de una.

YO
Sí, puede ser.

MI AMIGA
Enojo primero. Seguido de una sensación de desconcierto. Más
tarde, dolor. Así me lo imagino.

YO
Y después, pura lucha. Lucha por la vida.
Para aguantar un poquito más.

MI AMIGA
Nos la vamos a arreglar. ¿No creés?

YO
Sí.

MI AMIGA
Nos vamos a quedar juntas.

51
JEG
Det gjør vi. Nesten som en familie.

Bare de andre kommer.

MIN VENNINNE
De kommer.

JEG
Ikke si det, når vi slett ikke vet!

MIN VENNINNE
De må komme.

Jeg drar ikke uten min datter.

Min venninne ser på meg. Hun gråter. Vær sterk, sier jeg til
henne. Unnskyld, svarer hun. Jeg vil også gråte. Jeg gråter
ikke. Det går tid. Snart kan vi ikke vente lenger.

MIN VENNINNE
Jeg kan ikke bare etterlate henne her.

JEG
Vi venter.

MIN VENNINNE
Jeg kan jo ikke det?

Min egen datter.

Hva er jeg da?

JEG
Vi blir.

MIN VENNINNE
Vi venter en stund.
JEG
Jeg drar ikke uten min mann.

52
YO
Sí. Casi como una familia.

Si tan sólo los otros vinieran.

MI AMIGA
Están viniendo.

YO
¡No digas eso cuando no sabemos nada de ellos!

MI AMIGA
Ellos tienen que venir.

No me voy sin mi hija.

Mi amiga me mira. Está llorando. “Tenés que ser fuerte”,


le digo. “Disculpame”, me responde. “Yo también quiero
llorar”. No lloro. Pasa el tiempo. En un rato ya no podremos
seguir esperando.

MI AMIGA
No puedo abandonarla acá.

YO
Vamos a esperar.

MI AMIGA
No puedo dejarla, ¿no?

Mi propia hija.

¿Qué sería si lo hiciera?

YO
Nos quedamos.

MI AMIGA
Nos quedamos un rato.

YO
No me voy sin mi marido.

53
Timen etter

Min venninnes datter kommer inn. Hun bærer med seg en


koffert. Hun sier hei idet hun er innenfor døren. Jeg venter å
se min mann like bak henne.

JEG
Er du alene?

MIN VENNINNES DATTER


Han var ikke der. Det var tomt. Jeg lette rundt, var innom alle
kontorene. Jeg ventet. Ingen kom.

JEG
Hvor er han da?

MIN VENNINNES DATTER


Kanskje han er på vei?

JEG
Uten bil?

MIN VENNINNES DATTER


At han ble redd av å vente, da jeg ble litt forsinket.

JEG
Hvorfor var du sen?

MIN VENNINNES DATTER


Det tok tid, bare.

54
La hora siguiente

La hija de mi amiga llega. Trae una valija. Dice hola cuando


pasa la puerta. Yo espero ver a mi marido detrás de ella.

YO
¿Viniste sola?

LA HIJA DE MI AMIGA
Él no estaba. No había nadie. Busqué por todos lados, en cada
oficina. Esperé. No vino nadie.

YO
¿Y entonces dónde está?

LA HIJA DE MI AMIGA
A lo mejor está en camino.

YO
¿Sin auto?

LA HIJA DE MI AMIGA
Tal vez no pudo esperarme, yo estaba un poco atrasada.

YO
¿Por qué se te hizo tarde?

LA HIJA DE MI AMIGA
Me tomó tiempo, eso es todo.

55
JEG
Du skulle jo ikke ha med deg mer enn det viktigste?

MIN VENNINNES DATTER


Jeg mistet alle krefter. Jeg klarte ikke å samle meg.

JEG
Du skulle vært her for lenge siden.

MIN VENNINNES DATTER


Forlate dette? tenkte jeg.

Er det det beste, tror dere? Skal vi ikke bare bli?

MIN VENNINNE
Vi drar. Du drar sammen med oss. Nå.
Vi må komme oss av gårde.

JEG
Jeg reiser ikke uten min mann.

MIN VENNINNE
Kanskje han har kommet seg unna sammen med noen andre?

JEG
Kanskje!

Din datter kaster bort tiden og min mann er forsvunnet.

MIN VENNINNES DATTER


Jeg var ikke så sen.

JEG
Dere skulle vært her for lenge siden.

MIN VENNINNES DATTER


Jeg ventet lenge utenfor kontoret hans. Jeg lette rundt. Jeg kan
ikke dra uten ham, tenkte jeg.

Men han kom ikke.

56
YO
Tenías que traer sólo lo imprescindible, ¿no es así?

LA HIJA DE MI AMIGA
No tenía fuerzas. No lograba componerme.

YO
Deberías haber llegado acá hace rato.

LA HIJA DE MI AMIGA
¿Dejar esto?, pensé.

¿Ustedes creen que es lo mejor? ¿Y si nos quedamos?

MI AMIGA
Vamos. Vos venís con nosotras. Ahora.
Tenemos que salir.

YO
Yo no voy a viajar sin mi marido.

MI AMIGA
¿A lo mejor está lejos de aquí con alguien?

YO
Sí, a lo mejor.

Tu hija pierde el tiempo y mi marido desapareció.

LA HIJA DE MI AMIGA
No llegué tan tarde.

YO
Ustedes tendrían que haber llegado hace rato.

LA HIJA DE MI AMIGA
Esperé bastante afuera de su oficina. Lo busqué en varios
lugares. “No me puedo ir sin él”, pensé.

Pero no apareció.

57
JEG
Så dro du bare?

MIN VENNINNES DATTER


Til slutt, ja. Jeg ble redd.
MIN VENNINNE
Du gjorde det du kunne.

JEG
Gjorde du?

MIN VENNINNES DATTER


Jeg ventet.

Min venninne hugger i. Ikke plag jenta, skriker hun. Jeg ser
på henne. Det er som om også hun skvetter til, forbauset
over å høre sin egen høye stemme. Jeg svarer ikke.

MIN VENNINNE
Vi må dra.

JEG
Jeg venter.

MIN VENNINNE
Vi kan jo ikke etterlate deg her.

JEG
Da blir vi, alle sammen.

MIN VENNINNE
En stund, da.

JEG
Jeg blir!

MIN VENNINNE
Han skulle vært her nå.

58
YO
¿Entonces te fuiste nomás?

LA HIJA DE MI AMIGA
Al final, sí. Estaba asustada.

MI AMIGA
Hiciste lo que podías.

YO
¿De verdad?

LA HIJA DE MI AMIGA
Yo esperé.
Mi amiga estalla. “No molestes a la chica”, grita. La miro. Ella
también parece estremecerse, asombrada de oír su propia
voz tan alta. Yo no le respondo.

MI AMIGA
Nos tenemos que ir.

YO
Yo me quedo esperando.

MI AMIGA
Pero no podemos dejarte acá.

YO
Entonces nos quedamos todas.

MI AMIGA
Un rato, sí.

YO
¡Yo me quedo!

MI AMIGA
Él ya debería estar acá.

59
JEG
Han kommer. Han blir med oss. Han er bare blitt forhindret.

Vi venter på ham.

MIN VENNINNE
En stund, ja. En liten stund.

Jeg går til vinduet. Jeg blir lenge stående og se nedover


veien. Jeg henter kofferten min. Jeg setter den sammen med
de andres.

MIN VENNINNES DATTER


Det er kaos der ute.

MIN VENNINNE
Vi er heldige, tross alt.

JEG
Kanskje.

Vi sitter her, i god behold. Et annet sted ligger det tre kvinner
med ødelagte kropper.

MIN VENNINNE
Hva har skjedd?

JEG
Et bæreelement sviktet. Vegger kollapset, og taket, etasjer av
betong, armeringsjern og innbo, falt over dem.

De er innesperret, og vi kan ikke forstå det.

MIN VENNINNE
Vi kan ane.

JEG
Det er himmelvid forskjell. Å ane, og å vite. Tanken på hvordan en
annen har det og følelsen av selv å oppleve det samme.

Medopplevelse finnes ikke.

60
YO
Está en camino. Va a venir con nosotras. Algo lo demoró nomás.

Lo vamos a esperar.

MI AMIGA
Un rato, sí. Un ratito.

Voy hacia la ventana. Me quedo de pie un buen rato mirando


la calle. Busco mi valija. La pongo junto a las otras.

LA HIJA DE MI AMIGA
Hay un caos ahí afuera.

MI AMIGA
Tenemos suerte, a pesar de todo.

YO
Tal vez.

Estamos acá sentadas, sanas y salvas. En otro lugar hay tres


mujeres con sus cuerpos destrozados.

MI AMIGA
¿Qué pasó?

YO
Una columna portante cedió. Las paredes colapsaron, y el techo,
los pisos de cemento, las estructuras de hierro y todo lo que
había dentro de las casas cayó sobre ellas.

Quedaron atrapadas, y nosotras no podemos entenderlo.

MI AMIGA
Podemos intuirlo.

YO
Hay una diferencia enorme. Intuir, y saber. Pensar en cómo otro la
está pasando y tener la sensación de que uno experimenta lo mismo.

Vivir la misma experiencia es imposible.

61
MIN VENNINNE
Vi kan forsøke.

JEG
Det er uoverkommelig.

Når det er deg som rammes, er du ikke forberedt. Ingen har


kunnet sannsynliggjøre for deg det forferdelige du kan komme
til å utsettes for i løpet av et liv.

MIN VENNINNES DATTER


De ligger i et hus som har kollapset. I en luftlomme.

I mørke?

JEG
Ja. Det er nok mørkt. Noen strimer av lys, kanskje. Sprekker i
muren. Dagen som trenger inn.

MIN VENNINNE
De kan bevege seg smått, snu et hode eller løfte en arm, men alle
har en del av kroppen knust under betong.

MIN VENNINNES DATTER


En av dem ligger et lite stykke unna de to andre.

JEG
Gjør hun?

MIN VENNINNES DATTER


To av dem kjenner varmen fra hverandre, den tredje ligger
fastklemt litt til side for dem.

JEG
De har ligget der lenge.

De er ikke tause, men har ikke mange ord. De vil spare krefter,
men klarer ikke holde seg. Det hender at de skriker.

62
MI AMIGA
Podemos intentarlo.

YO
Es inimaginable.

Cuando vos sos la víctima, no estás preparada. Nadie ha logrado


hacerte imaginar las cosas terribles a las que podés estar
expuesta a lo largo de la vida.

LA HIJA DE MI AMIGA
Están tiradas debajo de una casa que colapsó. En un hueco con aire.

¿En la oscuridad?

YO
Sí. Está oscuro. Algunos hilos de luz, a lo mejor. Grietas en las
paredes. El día que busca entrar.

MI AMIGA
Pueden hacer movimientos mínimos, girar la cabeza o levantar
un brazo, pero las tres tienen una parte del cuerpo destrozada
debajo de la mampostería.

LA HIJA DE MI AMIGA
Una de ellas está apenas alejada de las otras dos.

YO
¿Sí?

LA HIJA DE MI AMIGA
Dos de ellas pueden sentir su calor recíprocamente, la tercera
está atascada apenas a un costado.

YO
Hace bastante que están ahí tiradas.

No están en silencio, pero tampoco dicen mucho. Quieren


ahorrar fuerzas, sin embargo no logran contenerse. De vez en
cuando gritan.

63
MIN VENNINNE
Vi er stille nå.

MIN VENNINNES DATTER


Ja.

MIN VENNINNE
Vi er stille.

Vi bruker ikke krefter, unødig.

MIN VENNINNES DATTER


Jeg puster. Jeg puster, bare.

Rolig.

MIN VENNINNE
Rolig pust.

MIN VENNINNES DATTER


Vi er stille.

MIN VENNINNE
Vi skriker om vi tror noen kan høre oss. Dersom vi hører
redningsmannskaper nærme seg. Da skriker vi, for å lede dem i
riktig retning. Bare da.

Ellers ligger vi tause. Ubevegelige.

JEG
Jeg klarer ikke mer.

MIN VENNINNE
Stille.

JEG
Jeg klarer ikke.

MIN VENNINNE
Stille!

64
MI AMIGA
Estamos en silencio ahora.

LA HIJA DE MI AMIGA
Sí.

MI AMIGA
Estamos en silencio.

No usemos nuestras fuerzas sin razón.

LA HIJA DE MI AMIGA
Yo respiro. Sólo respiro.

Tranquila.

MI AMIGA
Respiración calma.

LA HIJA DE MI AMIGA
Estamos en silencio.

MI AMIGA
Gritemos si creemos que alguien puede oírnos. En caso de que el
equipo de rescate se acerque. En ese caso gritamos, para guiarlos
en la dirección correcta. Sólo en ese caso.

De lo contrario nos quedamos en silencio. Sin movernos.

YO
No soporto más.

MI AMIGA
Silencio.

YO
No puedo más.

MI AMIGA
¡Silencio!

65
JEG
La meg bare dø.

MIN VENNINNE
Vil du det?

JEG
Hva?

MIN VENNINNE
Jeg kan bevege den ene foten min. Den når bort til ditt hode. Jeg
kan sparke hardt.

Det ville være over da, for deg.


JEG
Jeg mente ikke.

MIN VENNINNE
Det ville gjøre alt lettere for oss også. Det er tyngre å ligge her
sammen med deg når du ikke har håp.

JEG
Jeg klarer ikke mer.

MIN VENNINNE
Hold kjeft!

Det er ikke bare deg, dette.

JEG
Spark da.

MIN VENNINNE
Hva?

JEG
Spark!

Jeg lukker øynene. Du løfter foten og sparker så hardt du kan.

Øynene er lukket.

66
YO
Sólo déjenme morir.

MI AMIGA
¿Eso querés?

YO
¿Qué?

MI AMIGA
Yo puedo mover uno de mis pies. Llega justo a tu cabeza. Puedo
patear fuerte.

Ese sería tu final.


YO
No quise decir eso.

MI AMIGA
Haría las cosas más fáciles para nosotras también. Es más duro
estar tirada acá con vos si no tenés más esperanzas.

YO
No puedo más.

MI AMIGA
¡Cerrá la boca, carajo!

Esto no se trata sólo de vos.

YO
Pateá, dale.

MI AMIGA
¿Cómo?

YO
¡Pateá!

Yo cierro los ojos. Vos levantás el pie y pateás tan fuerte como puedas.

Mis ojos están cerrados.

67
Spark. Spark!

MIN VENNINNE
Hun sparker.

Første gang treffer hun ikke godt nok. Eller, hun treffer, men
trekker seg, lar ikke kraften i foten følge hardt nok inn i brusk
og vev. Hun som blir truffet skriker ikke, men de hører hvesende
pust, surkel. Hælen har rammet strupehodet, munnhulen, det
som må være intakt for å kunne lage gjenkjennelige ord. Kvinnen
sparker en gang til.

MIN VENNINNES DATTER


Det er ikke en kvinne. Det er en mann.

MIN VENNINNE
Vedkommende som sparker?

MIN VENNINNES DATTER


Ja. En mann er fanget sammen med to kvinner.

Det er hans kone som ligger et lite stykke unna. Hun som han
kjenner nær seg, er en fremmed kvinne.

JEG
Hvordan skjedde det?

MIN VENNINNES DATTER


Tilfeldigheter, bare. Ekteparet hygget seg i en restaurant, spiste,
men kom fra hverandre i panikken som oppstod da bygningen
kollapset.

MIN VENNINNE
Ja.

JEG
Og det er stummende mørkt. Ingen strimer av dagslys.

68
Pateá. ¡Pateá!

MI AMIGA
Ella patea.

La primera vez no acierta. O bien, acierta, pero se contiene, no


deja que la fuerza de su pie repercuta en cartílagos y tejidos. La
que es golpeada no grita, pero se oye una respiración silbante,
un balbuceo. El talón dio en la laringe, en la cavidad bucal, que
debe estar intacta para poder articular palabras identificables.
La mujer patea una vez más.

LA HIJA DE MI AMIGA
No es una mujer. Es un hombre.

MI AMIGA
¿La persona que golpea?

LA HIJA DE MI AMIGA
Sí. Un hombre atrapado junto a dos mujeres.

La que está tirada un apenas más allá es su mujer. La que él siente


junto a sí es una desconocida.

YO
¿Cómo sucedió?

LA HIJA DE MI AMIGA
Pura casualidad. Los esposos habían salido a comer a un
restaurante, pero se apartaron en medio del pánico en el momento
en que la construcción colapsó.

MI AMIGA
Sí.

YO
Y está oscuro como boca de lobo. Ni un rayo de luz.

69
MIN VENNINNE
De ligger dypere i ruinene enn vi først trodde.

JEG
De har vært der i dagevis.

Kona ligger med beina kvestet og kjemper mot en følelse av


panikk, likevel kjenner hun stikk av sjalusi. Du skulle ha ligget
her, ikke der, tenker hun om sin mann. Vi skal dø, og du har noen
hos deg, jeg ligger her alene, tenker hun.

Vi skal dø, hvisker hun.

MIN VENNINNE
Vi skal ikke dø.

JEG
Jeg klarer ikke mer.

MIN VENNINNE
Ikke bruk krefter unødig.

JEG
Jeg må vekk.

MIN VENNINNES DATTER


De er på vei. De vil få oss ut.

JEG
Jeg må vekk nå.

MIN VENNINNES DATTER


De kommer. Vi er snart reddet.

JEG
Jeg klarer ikke mer.

MIN VENNINNE
Hold kjeft!

70
MI AMIGA
Están bajo ruinas mucho más profundas de lo que creímos en un
principio.

YO
Han estado ahí varios días.

La esposa está tirada con las piernas lesionadas y lucha contra


una sensación de pánico al tiempo que siente un poco de celos.
“Deberías estar tirado acá”, piensa de su marido. “Vamos a morir
y vos tenés a alguien a tu lado, yo estoy acá sola”, piensa.

“Vamos a morir”, susurra.

MI AMIGA
No nos vamos a morir.

YO
No aguanto más.

MI AMIGA
No malgastes tus fuerzas.

YO
Tengo que partir.

LA HIJA DE MI AMIGA
Están en camino. Nos van a sacar.

YO
Tengo que partir ahora.

LA HIJA DE MI AMIGA
Ya vienen. Nos van a rescatar enseguida.

YO
No soporto más.

MI AMIGA
¡Callate, carajo!

71
JEG
La meg få slippe. La meg bare få slippe.

MIN VENNINNE
Det skjer.

Et voldsomt raseri overmanner mannen, og foten hans treffer


konas strupe.

Hun dør ikke øyeblikkelig. Han sparker noen ganger, til hun
kveles i sitt eget blod og det ikke lenger kommer lyder fra henne.

Hva er det du gjør! skriker jenta han ligger inntil.

MIN VENNINNES DATTER


Du har drept henne!

MIN VENNINNE
Hun ville ha det overstått.

Hjelp meg, skrek hun.

MIN VENNINNES DATTER


Men.

MIN VENNINNE
Hun mente det! Jeg kjente henne. Det var ikke noe hun var reddere
for enn dette. Å ligge her.

Hun mente det slik.

MIN VENNINNES DATTER


Sparkes i hjel.

MIN VENNINNE
Jeg har aldri elsket noen som henne.

Jeg skal gråte siden.

MIN VENNINNES DATTER


Siden?

72
YO
Desháganse de mí. Desháganse de mí por favor.

MI AMIGA
Eso es lo que sucede.

En un violento rapto de ira, el pie del hombre alcanza la laringe


de su esposa.

Ella no muere de inmediato. Él la patea un par de veces, hasta


que ella se ahoga en su propia sangre y ya no se la oye más.

“¿Qué estás haciendo?”, grita la chica que está tirada junto a él.

LA HIJA DE MI AMIGA
¡La mataste!

MI AMIGA
Ella quería acabar con esto.

“Ayudame”, gritó.

LA HIJA DE MI AMIGA
Pero.

MI AMIGA
¡Ella lo dijo en serio! Yo la conocía. No había nada que le diera
más miedo que esto. Estar tirada acá.

Es lo que quería.

LA HIJA DE MI AMIGA
Muerta a patadas.

MI AMIGA
No amé a otra persona como la amé a ella.

Voy a llorar más tarde.

LA HIJA DE MI AMIGA
¿Más tarde?

73
MIN VENNINNE
Nå skal vi spare krefter. Tenke på oss selv.

Vi lever.

MIN VENNINNES DATTER


Ja.

MIN VENNINNE
Hun hadde gitt opp.

MIN VENNINNES DATTER


Jeg er ikke så redd lenger.

MIN VENNINNE
Ikke jeg heller.

MIN VENNINNES DATTER


Redselen overskygget alt i begynnelsen, men nå er jeg roligere.

MIN VENNINNE
Hun var redd. Hun ville dø. Hun kunne ikke klare det selv.

MIN VENNINNES DATTER


Jeg skal klare det.

MIN VENNINNE
Jeg òg.

MIN VENNINNES DATTER


Jeg skal ut.

MIN VENNINNE
Snart hører vi redningsmannskaper over oss. Det er ikke sikkert
det er så mange lag mellom oss og dem som vi frykter.

De arbeider på spreng nå.

Hører du?

74
MI AMIGA
Ahora tenemos que conservar la energía. Tenemos que pensar en
nosotros mismos.

Estamos vivos.

LA HIJA DE MI AMIGA
Sí.

MI AMIGA
Ella había renunciado.

LA HIJA DE MI AMIGA
Ya no tengo tanto miedo.
MI AMIGA
Yo tampoco.

LA HIJA DE MI AMIGA
El miedo ensombrecía todo al principio, pero ahora estoy más
tranquila.

MI AMIGA
Ella tenía miedo. Quería morirse. No lo habría logrado por su cuenta.

LA HIJA DE MI AMIGA
Yo lo voy a lograr.

MI AMIGA
Yo también.

LA HIJA DE MI AMIGA
Voy a salir.

MI AMIGA
Pronto oímos el equipo de rescate arriba nuestro. Quizá nos separan
menos capas de escombros que las que tememos que haya.

Están trabajando a toda marcha.

¿Oís?

75
MIN VENNINNES DATTER
Ja.

MIN VENNINNE
Hører du dem?

MIN VENNINNES DATTER


Jeg hører dem.

De er tause en stund. Hun vet hvem jeg er, tenker mannen


brått, hun vet hva jeg har gjort. Hun kan ikke være med ut
herfra, tenker han.

MIN VENNINNE
Vi er heldige.

MIN VENNINNES DATTER


Vi lever.

MIN VENNINNE
Vi har hatt dette landet. Vi får et nytt.

MIN VENNINNES DATTER


Vi klarer oss.

JEG
Min mann kommer. Venter vi lenge nok, kommer han.

Si noe.

MIN VENNINNE
Jeg vet ikke hva jeg skal si.

JEG
Han elsker meg.

Det er ikke over.

76
LA HIJA DE MI AMIGA
Sí.

MI AMIGA
¿Los oís?

LA HIJA DE MI AMIGA
Los oigo.

Se quedan en silencio por un rato. “Ella sabe quién soy”,


piensa el hombre de repente, “sabe lo que hice”. “No puede
salir de acá con nosotros”, piensa.

MI AMIGA
Tenemos suerte.

LA HIJA DE MI AMIGA
Estamos con vida.

MI AMIGA
Hemos tenido esta tierra. Vamos a tener una nueva.

LA HIJA DE MI AMIGA
Sabemos arreglarnos por cuenta propia.

YO
Mi marido va a venir. Si lo esperamos lo suficiente va a llegar.

Digan algo.

MI AMIGA
No sé qué decir.

YO
Él me quiere.

No se terminó todavía.

77
Dagen etter

Min mann kom ikke. Jeg stod ved vinduet. Jeg så etter ham.
De andre så på meg. Vi hadde hver vår koffert. Der hadde vi
pakket det viktigste. Jeg kan ikke bare dra, sa jeg.

Vi dro. Vi kjørte så langt vi kunne. Der satte vi bilen i


veikanten og gikk videre, det siste stykket.

Vi sitter ved havet. Det er andre som oss på denne stranden,


mange andre. Vi ser ut mot øya. Vi ser mennesker svømme.

MIN VENNINNE
Det er for langt.

JEG
Ja.

MIN VENNINNE
De når aldri frem.

JEG
Kanskje noen av dem.

MIN VENNINNES DATTER


Tror du?

JEG
Kanskje.

78
El día después

Mi marido no vino. Yo estaba junto a la ventana. Lo buscaba.


Las otras me miraban. Todas teníamos una valija. Ahí habíamos
guardado lo imprescindible. No puedo irme así nomás.

Nos fuimos. Manejamos todo lo que pudimos. Paramos el auto


al costado de la ruta y luego seguimos a pie, el último tramo.

Estamos sentadas frente al mar. Hay otros como nosotras


en esta playa, muchos otros. Desde acá vemos la isla. Vemos
personas nadando.

MI AMIGA
Está demasiado lejos.
YO
Sí.

MI AMIGA
No van a llegar.

YO
A lo mejor algunos.

LA HIJA DE MI AMIGA
¿Vos creés?

YO
A lo mejor.

79
MIN VENNINNES DATTER
Helt over sundet?

MIN VENNINNE
Ikke tenk på det! Du skal ikke prøve.

MIN VENNINNES DATTER


Jeg kan svømme. Det er jo det jeg kan.

MIN VENNINNE
Dette er ikke et basseng!

Det kommer flere båter. Vi får plass etter hvert. I morgen,


kanskje.

MIN VENNINNES DATTER


Det kommer flere mennesker. Det er ikke plass til alle.

MIN VENNINNE
Vi holder sammen!

MIN VENNINNES DATTER


I morgen.

Om vi fremdeles er her da, vil jeg forsøke.

JEG
Det er kanskje bedre enn bare å sitte her, uten å gjøre noe.

MIN VENNINNE
Vi gjør noe. Vi venter på en båt.

JEG
Det er kanskje bedre å legge på svøm.

MIN VENNINNES DATTER


Tror du?

JEG
Den andre familien har kommet langt.

80
LA HIJA DE MI AMIGA
¿Hasta el otro lado del estrecho?

MI AMIGA
¡Ni pienses en eso! No vas a probarlo.

LA HIJA DE MI AMIGA
Yo sé nadar. Puedo hacerlo y bien.

MI AMIGA
¡Esto no es una pileta!

Están llegando más barcos. Ya vamos a tener lugar. Mañana a lo


mejor.

LA HIJA DE MI AMIGA
Va a venir más gente. No hay lugar para todos.

MI AMIGA
¡Nos vamos a quedar juntas!

LA HIJA DE MI AMIGA
Mañana.

Si todavía estamos acá, voy a intentarlo.

YO
Tal vez sea mejor que estar sentadas acá, sin hacer nada.

MI AMIGA
Estamos haciendo algo. Estamos esperando un barco.

YO
Tal vez sea mejor ponerse a nadar.

LA HIJA DE MI AMIGA
¿Vos creés?

YO
La otra familia ha llegado lejos.

81
MIN VENNINNE
Hvilken familie?

JEG
Det unge paret og den eldre kvinnen.

MIN VENNINNES DATTER


Guttens mor.

JEG
Var det?

MIN VENNINNES DATTER


Jeg tror det. Mor, sa han til henne.
JEG
Vi kan ikke se dem, men de er der ute. De klarer seg.

MIN VENNINNES DATTER


De holder seg tett sammen i vannet. Svømmer i flokk. Finner
et jevnt, rolig tempo og tar korte pauser innimellom. Utnytter
varmen fra hverandres kropper.

JEG
Har de noe å holde seg i?

Noe som flyter. En tømmerstokk eller en trepalle eller noe


annet?

MIN VENNINNES DATTER


Ja, kanskje?

De har en luftmadrass. De skyver den foran seg, holder seg fast,


tar svømmetak med beina.

MIN VENNINNE
De har forberedt seg.

JEG
De tenkte at det kunne bli nødvendig, at de kanskje måtte
komme seg over til øya på egenhånd.

82
MI AMIGA
¿Cuál familia?

YO
La pareja de jóvenes y la mujer mayor.

LA HIJA DE MI AMIGA
La madre del chico.

YO
¿Ah sí?

LA HIJA DE MI AMIGA
Creo que sí. “Mamá”, la llamó él.
YO
No alcanzamos a verlos, pero están allá. Van a llegar.

LA HIJA DE MI AMIGA
Se mantienen codo a codo en el agua. Nadan en grupo.
Encuentran un ritmo regular, calmo, y toman pausas cortas
de vez en cuando. Disfrutan del calor que se dan sus cuerpos
recíprocamente.

YO
¿Tienen algo de qué sostenerse?

Algo que flota. ¿Un tronco o una tabla de surf o algo así?

LA HIJA DE MI AMIGA
Sí, ¿no?

Tienen un colchón inflable. Lo empujan hacia adelante, se


sostienen, nadan pataleando.

MI AMIGA
Vinieron preparados.

YO
Pensaron que podía ser necesario, que a lo mejor tenían que
cruzar hasta la isla por cuenta propia.

83
MIN VENNINNES DATTER
De svømmer der ute. Det går ikke fort, men de har funnet en
rytme. Lange, rolige fraspark. Innimellom pauser. Da legger de
seg oppå madrassen. Hviler i noen minutter.

MIN VENNINNE
Vi klarer det.

JEG
Ja.

MIN VENNINNE
Vi hadde ikke noe valg.

JEG
Jeg vet det.

MIN VENNINNES DATTER


Vi er halvveis. Det er like langt inn igjen til land.

MIN VENNINNE
Vi skal ikke tilbake.

JEG
Jeg gir meg ikke.

MIN VENNINNES DATTER


Vi har ingenting nå.

MIN VENNINNE
Vi har hverandre.

MIN VENNINNES DATTER


Ingenting annet. Ikke et hjem og ikke et land og ingen historie.

Jeg fikk ikke med meg far.

JEG
Han er syk. Han ville bli hjemme.

For din skyld.

84
LA HIJA DE MI AMIGA
Están nadando allá. No van muy rápido, pero encontraron un
ritmo. Patalean lento, con calma. De vez en cuando paran. Se
recuestan sobre el colchón. Descansan unos minutos.

MI AMIGA
Lo vamos a lograr.

YO
Sí.

MI AMIGA
No teníamos opción.

YO
Ya lo sé.

LA HIJA DE MI AMIGA
Estamos a mitad de camino. No falta mucho para tocar tierra.

MI AMIGA
No vamos a volver.

YO
Yo no me rindo.

LA HIJA DE MI AMIGA
Ahora no tenemos nada.

MI AMIGA
Nos tenemos a nosotros mismos.

LA HIJA DE MI AMIGA
Nada más que eso. No tenemos hogar, ni tierra, ni historia.

No logré traer a papá.

YO
Está enfermo. Quería quedarse en casa.

Por tu culpa.

85
MIN VENNINNES DATTER
Tror du?

JEG
Dere klarer dere bedre uten meg, sa han.

MIN VENNINNES DATTER


Snakket du med ham?

JEG
Dere har jo verden, sa han.

MIN VENNINNES DATTER


Verden?
JEG
Vi lever ennå.

MIN VENNINNES DATTER


Ja.

JEG
Han ville ikke sette sin egen datter i fare.

MIN VENNINNES DATTER


Jeg måtte jo dra. Jeg kunne ikke bli der sammen med ham.

JEG
Han tenkte bare på ditt beste. Jeg er ikke viktig, sa han.

MIN VENNINNES DATTER


Han har ikke lenge igjen. Siden ville jeg sittet der alene.

JEG
Gutten min?

MIN VENNINNE
Ja?

JEG
Om vi ikke klarer det. Om dette er det siste vi får sammen.

86
LA HIJA DE MI AMIGA
¿Vos creés?

YO
“Se las van a arreglar mejor sin mí”, dijo.

LA HIJA DE MI AMIGA
¿Hablaste con él?

YO
“Tienen el mundo en sus manos”, dijo.

LA HIJA DE MI AMIGA
¿El mundo?
YO
Estamos vivos todavía.

LA HIJA DE MI AMIGA
Sí.

YO
No quería poner en peligro a su propia hija.

LA HIJA DE MI AMIGA
Tenía que irme. No me podía quedar ahí con él.

YO
“Sólo quiero lo mejor para vos. Yo no soy tan importante”, dijo.

LA HIJA DE MI AMIGA
No le queda mucho resto. Me habría quedado sola allá.

YO
¿Mi hijo?

MI AMIGA
¿Sí?

YO
Si no llegamos. Si esto es lo último que vivimos juntos.

87
MIN VENNINNE
Ikke tenk sånn.

JEG
Jeg vil tenke sånn en liten stund. Jeg har ting jeg vil si.

MIN VENNINNE
Hva da?

JEG
Tro aldri at du har skuffet meg. Tro aldri at noe du har gjort, noe
du har valgt, noe du er, har gjort meg ille. Jeg tåler alt.

Det er ikke noe du kan gjøre eller si eller være som jeg ikke kan
forstå.

Skjønner du?

MIN VENNINNE
Jo.

JEG
Jeg er glad i deg.

MIN VENNINNE
Jeg vet det.

JEG
Du er min mening med alt.

MIN VENNINNE
Det er mye å bære. Å være så viktig for en annen.

JEG
Ja. Det er det. Men slik er vi forbundet.

Det er ikke bare lett.

MIN VENNINNE
Takk for alt du har vært for meg.

88
MI AMIGA
No pienses eso.

YO
Quiero pensar eso un momento. Hay algo que quiero decir.

MI AMIGA
¿Qué es?

YO
Nunca pienses que me has defraudado. Nunca pienses que algo
que hayas hecho, algo que hayas elegido o algo que seas me ha
lastimado. Yo soporto todo.

No hay nada que puedas hacer o decir o ser que yo no sepa


comprender.

¿Está claro?

MI AMIGA
Sí.

YO
Te quiero.

MI AMIGA
Ya lo sé.

YO
Le das sentido a todo en mi vida.

MI AMIGA
Eso es una carga. Ser tan importante para otra persona.

YO
Sí. Lo es. Pero así es el vínculo que tenemos.

No es tan fácil.

MI AMIGA
Gracias por todo lo que has sido para mí.

89
JEG
Takk selv. Du ble mitt liv.

MIN VENNINNE
Ja.

JEG
Og. Du tar ingen sjanser.

Om du ser at du kan redde deg selv, uten oss, da nøler du ikke.

MIN VENNINNE
Hva?

JEG
Da ser du deg ikke tilbake. Da svømmer du bare, videre.

MIN VENNINNES DATTER


Og etterlater oss her ute?

JEG
Du blander deg ikke i dette!

Min sønn skal ikke dø bare fordi han forsøker å krysse sundet
sammen med mennesker som ikke klarer seg selv.

MIN VENNINNES DATTER


Han vil aldri svømme fra oss!

JEG
Han lover meg det nå. Dersom jeg ber ham om det.

Ikke sant? Du lover?

MIN VENNINNE
Jeg.

MIN VENNINNES DATTER


Det ville du aldri gjøre!

MIN VENNINNE
Jeg. Jeg vet.

90
YO
Yo te agradezco. Sos mi vida.

MI AMIGA
Sí.

YO
Y. No corrás riesgos.

Si ves que podés salvarte, sin nosotras, no tengás dudas.

MI AMIGA
¿Cómo?

YO
No mirés hacia atrás. No parés de nadar, seguí avanzando.

LA HIJA DE MI AMIGA
¿Y nos va a abandonar acá?

YO
¡No te metás en esto!

Mi hijo no va a morir sólo porque intenta cruzar el estrecho con


personas que no se las arreglan solas.

LA HIJA DE MI AMIGA
¡Él nunca se iría nadando solo!

YO
Él me lo juraría. Si yo se lo pidiera en este momento.

¿No es cierto? ¿Me lo prometés?

MI AMIGA
Yo.

LA HIJA DE MI AMIGA
¡Vos nunca harías eso!

MI AMIGA
Yo. Yo sé.

91
MIN VENNINNES DATTER
Jeg elsker deg.

MIN VENNINNE
Jeg elsker deg ikke nok til å bli.

MIN VENNINNES DATTER


Hva?

MIN VENNINNE
I valget mellom mitt liv eller ditt, jeg elsker vdeg ikke nok.

Jeg har gjort det. Da var det ingenting jeg ikke kunne ofret for deg.

Men, ikke nå lenger.

MIN VENNINNES DATTER


Kjæresten min!

MIN VENNINNE
Jeg vet det. Jeg husker hva jeg lovet deg.

Men. Det man har sagt, viskes ut av det man sier. Det er bare siste
ord som gjelder.

MIN VENNINNES DATTER


Svømmer han fra dem?

JEG
Ja. Til slutt. Kvinnene orker ikke mer, de har ingen krefter. Jeg
kan ikke bli her sammen med dem, tenker han.

MIN VENNINNES DATTER


Klarer han seg? Kommer han seg til land?

JEG
Han dør ikke.

Han er alene igjen. Han har ingen. Men det går over.

Mange år senere er han takknemlig for det som skjedde. Først er


han full av skam over den slags følelser, men etter hvert godtar

92
LA HIJA DE MI AMIGA
Te amo.

MI AMIGA
Yo no te quiero lo suficiente como para quedarme.

LA HIJA DE MI AMIGA
¿Qué?

MI AMIGA
Si tengo que elegir entre tu vida y la mía, no te quiero lo suficiente.

Te quise. En ese entonces hubiese dado todo por vos.

Pero ahora ya no.

LA HIJA DE MI AMIGA
¡Mi amor!

MI AMIGA
Ya sé. Me acuerdo de las promesas que te hice.

Pero. A las palabras se las lleva el viento. Sólo cuenta lo último que
se dice.

LA HIJA DE MI AMIGA
¿Se va nadando solo?

YO
Sí. Al final. Las mujeres no pueden más, están agotadas. No me
puedo quedar acá con ellas, piensa él.

LA HIJA DE MI AMIGA
¿Y él se las arregla? ¿Llega a la otra orilla?

YO
Él no muere.

Está solo de nuevo. No tiene a nadie. Pero ya va a pasar.

Años después se sentirá agradecido de lo que sucedió. Al


principio siente vergüenza de tener sentimientos así, pero

93
han dem. At det er slik det oppleves. At han er en person som
fikk et bedre liv etter at han fikk nye mennesker rundt seg.
MIN VENNINNE
Vi har også verden.

JEG
Hva?

MIN VENNINNE
Dere har verden, sa den unge kvinnens far. Vi har jo også verden.

JEG
Jeg har ingen nå. Uten dere.

MIN VENNINNE
Vi er her.

JEG
Han kom ikke.

MIN VENNINNE
Din mann er sterk. Han klarer seg.

JEG
Men ikke sammen med meg.

Jeg er alene.

MIN VENNINNE
Det kommer båter nå.

MIN VENNINNES DATTER


Ja.

MIN VENNINNE
Mange båter.

JEG
Jeg ser dem ikke.

94
después lo acepta. Que tiene una vida mejor desde que se rodeó
de nuevas personas.
MI AMIGA
Nosotras también tenemos el mundo en nuestras manos.

YO
¿Qué?

MI AMIGA
“Ustedes tienen el mundo en sus manos”, dijo el padre de la
chica. Sí, nosotras también lo tenemos.

YO
Yo no tengo a nadie. Nadie más que ustedes.

MI AMIGA
Acá estamos.

YO
Él no vino.

MI AMIGA
Tu marido es fuerte. Se las va a arreglar.

YO
Pero no junto a mí.

Yo estoy sola.

MI AMIGA
Ahí vienen unos barcos.

LA HIJA DE MI AMIGA
Sí.

MI AMIGA
Muchos barcos.

YO
No los veo.

95
Uken etter

Vi står på den andre bredden. Det har tatt noen dager, men
vi er her nå. Vi kom oss over, sier vi til hverandre.

Det er mørkt. Vi er slitne. Vi setter oss rundt et utbrent bål


noen har forlatt. Det er ennå varme i glørne.

MIN VENNINNE
Vi finner henne igjen.

JEG
Ja.

MIN VENNINNE
Hun ble fraktet over i en annen båt, bare, sammen med de unge
kvinnene.

Det er det hele.

JEG
Deres båt var raskere enn vår.

MIN VENNINNE
Var den?

JEG
Lyden av motoren var annerledes.

MIN VENNINNE
La du merke til det?

96
La semana siguiente

Estamos en la otra orilla. Tomó un par de días, pero aquí


estamos. “Logramos cruzar”, nos decimos mutuamente.

Está oscuro. Estamos agotadas. Nos sentamos alrededor de


un fogón que alguien dejó mal apagado. Las brasas todavía
están calientes.

MI AMIGA
Ya la vamos a encontrar.

YO
Sí.

MI AMIGA
Debe haber cruzado en otro barco, con las otras chicas.

Eso es todo.

YO
Su barco era más rápido que el nuestro.

MI AMIGA
¿Sí?

YO
El ruido del motor era diferente.

MI AMIGA
¿Te diste cuenta?

97
JEG
Ja.

MIN VENNINNE
Hun er her. Jeg må finne henne.

JEG
Vi skal leter etter henne i morgen. Hun kan jo være hvor som
helst. Det er en stor øy.

Vi kommer ikke langt i natt. Vi skal lete etter henne når det blir
lyst. Da skal vi lete etter dem begge.

MIN VENNINNE
Vi gir oss ikke. Lov meg det.

JEG
Vi gir oss ikke.

Dersom hun ikke er fraktet ut av landet. Nordover, langs kysten.

MIN VENNINNE
Nordover?

JEG
Da er det ikke lett å finne henne.

MIN VENNINNE
Det er tryggere der. Er det ikke?

JEG
Jo.

MIN VENNINNE
Hun er trygg.

JEG
Det er ikke noe vi kan gjøre.

98
YO
Sí.

MI AMIGA
Ella está acá. Tengo que encontrarla.

YO
Busquémosla mañana. Podría estar en cualquier lado. La isla es
grande.

No vamos a llegar lejos esta noche. La buscamos mañana cuando


aclare. Y los buscamos a los dos.

MI AMIGA
No nos vamos a rendir. Prometémelo.

YO
No nos vamos a rendir.

Salvo que la hayan transportado fuera del país. Hacia el norte, a


lo largo de la costa.

MI AMIGA
¿Hacia el norte?

YO
En ese caso no será fácil encontrarla.

MI AMIGA
Es más seguro allá. ¿No?

YO
Sí.

MI AMIGA
Ella está a salvo.

YO
No hay nada que podamos hacer.

99
MIN VENNINNE
Din mann også. Han er trygg. Jeg er sikker på at han er trygg.

Si det.

JEG
De er begge trygge. Din datter. Min mann. Vi finner dem.

MIN VENNINNE
Vi er i sikkerhet.

Er vi ikke?

JEG
Jo.

MIN VENNINNE
Er vi ikke?

JEG
Her er vi beskyttet.

MIN VENNINNE
En sikker øy, har de sagt.

JEG
Vi klarte det. Vi kom oss vekk.

MIN VENNINNE
Vi er reddet.

JEG
Vi sitter her og venter til det lysner.

MIN VENNINNE
Et annet sted sitter det åtte kvinner.

De har akkurat vasset de siste meterne inn til stranden etter at


det ble for grunt for båten.

JEG
Åtte?

100
MI AMIGA
Tu marido también. Está a salvo. Estoy segura de que está a salvo.

Decilo.

YO
Los dos están a salvo. Tu hija. Mi marido. Los vamos a encontrar.

MI AMIGA
Estamos en un lugar seguro.

¿O no?

YO
Sí.

MI AMIGA
¿O no?

YO
Acá estamos protegidas.

MI AMIGA
Una isla segura, han dicho.

YO
Lo logramos. Pudimos dejar el lugar.

MI AMIGA
Nos salvamos.

YO
Sentémonos acá y esperemos hasta que aclare.

MI AMIGA
En otro lugar hay ocho mujeres sentadas.

Recién vadearon los últimos metros hasta la playa porque estaba


muy poco profundo para el barco.

YO
¿Ocho?

101
MIN VENNINNE
En venninnegjeng. De har alle kjent hverandre siden de var unge.
Innimellom bruker de en dag sammen.

JEG
Er de langt unna?

MIN VENNINNE
Ja.

Det er formiddag, der. Sol. Nå kler de av seg sine lette


sommerkjoler og legger ut tepper, håndklær, setter fra seg
kurver med mat.

JEG
Det er oss. En gang vil det være oss.

MIN VENNINNE
Ja.

Vi får venner. Vi får et nytt liv. Vi sitter i en båt og går i land på en


strand og det er ikke noe å bekymre seg over.

Vi kan bare være der.

JEG
De bare er.

De tenker ikke på dette.

MIN VENNINNE
Tror du ikke?

JEG
De vet om oss.

MIN VENNINNE
Ja.

JEG
Det er ikke noe de kan gjøre. Ikke egentlig.

102
MI AMIGA
Un grupo de amigas. Se conocen desde que eran jóvenes. De vez
en cuando pasan un día juntas.

YO
¿Están lejos?

MI AMIGA
Sí.

Allí es de mañana. Sol. Se quitan sus ligeros vestidos de verano y


acomodan lonas, toallas, y canastos con comida.

YO
Somos nosotras. Un día seremos nosotras.

MI AMIGA
Sí.

Hacemos amigos. Tenemos una vida nueva. Estamos a bordo de


un barco y bajamos a una playa donde no hay de qué preocuparse.

No tendremos nada más que hacer que estar ahí.

YO
Ellas sólo están ahí.

No están pensando en eso.

MI AMIGA
¿Creés que no?

YO
Saben de nosotras.

MI AMIGA
Sí.

YO
No hay nada que puedan hacer. No realmente.

103
MIN VENNINNE
De snakker om oss.

JEG
Gjør de?

MIN VENNINNE
Det er forferdelig, sier de.

JEG
Ja.

MIN VENNINNE
Og at noe slikt kunne hende der, sier de, i et samfunn nesten som
vårt. Det hadde de ikke kunnet forestille seg.

Eller. En av dem sier dette. De andre nikker, bekrefter, sier noe


lignende.

JEG
Det er en døs, også over samtalen. De sitter på rekke, vendt ut
mot havet, og det er ikke slik at en er nødt til å følge opp så snart
en annen har sagt noe.

MIN VENNINNE
De kan bare sitte der og nyte omgivelsene.

JEG
En dag er det oss.

MIN VENNINNE
Slutt.

JEG
Hva?

MIN VENNINNE
Jeg vet at det er grusomt. Jeg har ikke gjort annet enn å se nyheter
de siste dagene.

104
MI AMIGA
Están hablando de nosotras.

YO
¿Ah sí?

MI AMIGA
“Es terrible”, dicen.

YO
Sí.

MI AMIGA
“Y que algo así pueda pasar en ese lugar”, dicen, “en una sociedad
casi como la nuestra”. No se habían podido imaginar eso.

O bien. Una de ellas dice eso. Las demás asienten, aprueban,


dicen algo similar.

YO
Hay un letargo, incluso en la conversación. Están sentadas en
hilera, mirando hacia el mar, y no necesitan mantener el diálogo
ni bien alguna dice algo.

MI AMIGA
Pueden simplemente estar ahí sentadas disfrutando el entorno.

YO
Un día vamos a ser nosotras.

MI AMIGA
Cortala.

YO
¿Cómo?

MI AMIGA
Ya sé que es horrible. No he hecho otra cosa que ver las noticias los
últimos días.

105
Men de får det ikke bedre av at vi hele tiden snakker om det som
har skjedd. Av at vi også ødelegger vår dag.

JEG
Vi ødelegger vel ikke.

MIN VENNINNE
Om vi ikke skal tenke på noe annet? Den blir jo ødelagt, da.

Når vi først er samlet her for å ha det hyggelig.

JEG
Jeg får det ikke ut av hodet.

MIN VENNINNE
Det er ikke noe vi kan gjøre.

JEG
Nei.

Ikke annet enn å donere.

MIN VENNINNE
Jo.

JEG
Nå. Dersom alle ringer givertelefonen med det samme.

Så er vi ferdig med det.

MIN VENNINNE
Jo da.

JEG
Så kan vi glemme dette for en stund. Bare ha det fint.

MIN VENNINNE
Det er slik man kan kjenne lykke. Ved å glemme alt rundt seg.

106
Sin embargo, las cosas no mejoran si nos pasamos todo el tiempo
hablando de lo que pasó. O sobre si nos arruinamos el día.

YO
No, no lo arruinamos.

MI AMIGA
¿Si no pensamos en ninguna otra cosa? Sí que lo arruinamos.

Cuando en principio nos juntamos acá para pasarla bien.

YO
No logro sacármelo de la cabeza.

MI AMIGA
No hay nada que podamos hacer.

YO
No.

No más que hacer una donación.

MI AMIGA
Sí.

YO
Ahora. Si todas llamamos a la vez un número de teléfono donde
reciban donaciones.

Y asunto terminado.

MI AMIGA
Sí, está bien.

YO
Entonces podemos olvidar el asunto por un rato. Y disfrutar.

MI AMIGA
Así puede una sentirse afortunada. Olvidando todo lo que pasa a
su alrededor.

107
JEG
Hvis det ikke er omvendt.

MIN VENNINNE
Hva mener du?

JEG
At man kjenner seg lykkelig nettopp fordi man føler at andre har
det verre. At vi sitter her uten bekymringer, mens andre er i nød.

Jeg kjenner meg lykkelig. Takknemlig, i alle fall. For at jeg har det
som jeg har det.

MIN VENNINNE
Jeg òg.

Skal vi åpne vinen?

JEG
Vi donerer først. Alle sammen.

MIN VENNINNE
Nå?

JEG
Vil du ikke?

MIN VENNINNE
Jeg vil gi, jeg. Det er hyggelig å støtte en god sak. Jeg kan gi, jeg
også.

De åtte kvinnene leter frem mobiltelefonene sine. De smiler


til hverandre, ler av seg selv og sine samtidige bevegelser, det
de har satt seg fore, og den som husker givernummeret deler
kunnskapen med de andre. En av dem spør hvor mange ganger
de skal ringe. Mer enn én? spør hun og ser på de andre.

MIN VENNINNE
Hva svarer de?

108
YO
Si no pasa lo contrario.

MI AMIGA
¿Qué querés decir?

YO
Que una se sienta feliz justamente porque percibe que los demás
están peor. Que nosotras estemos acá sentadas sin preocupaciones,
mientras otros pasan necesidades.

Me siento feliz. Agradecida, en todo caso. Por la vida que tengo.

MI AMIGA
Yo también.

¿Abrimos el vino?

YO
Hagamos la donación antes. Todas.

MI AMIGA
¿Ahora?

YO
¿Vos no querés?

MI AMIGA
Sí que quiero. Es agradable apoyar las buenas causas. Yo también
puedo dar.

Las ocho mujeres sacan sus teléfonos celulares. Unas a


otras se sonríen, se ríen de sí mismas y de sus movimientos
simultáneos, de lo que decidieron hacer, y la que recuerda
el número para donaciones lo comparte con las demás. Una
de ellas pregunta cuántas veces van a llamar. “¿Más que
una?”, pregunta mirando a las demás.

MI AMIGA
¿Qué le responden?

109
JEG
De nøler.

MIN VENNINNE
De som synes selv én gang er mye, sier ikke noe. De venter, håper
at de andre skal besinne seg.

JEG
Gjør de det?

MIN VENNINNE
To ganger, sier én av dem, vi kan godt gi to ganger, sier hun og da
er det ingen som protesterer.

JEG
Og slik blir det?

MIN VENNINNE
Ja.

JEG
Den ene kvinnen ringer ikke dette nummeret. Hun later som,
foregir en entusiasme hun ikke kjenner, mens hun isteden slår
sitt eget nummer og når telefonsvareren, lytter til en beskjed
datteren har lagt igjen til henne.

MIN VENNINNE
De andre hører en stemme som ber dem holde linjen i noen
sekunder og slik støtte en organisasjon i kampen mot en dødelig
sykdom.

JEG
De har ringt feil nummer?

MIN VENNINNE
De har blandet sammen de mange givernumrene.

JEG
Hva gjør de når de skjønner at de har ringt feil?

110
YO
Dudan.

MI AMIGA
Las que piensan que incluso una sola vez es mucho, no dicen
nada. Esperan, deseando que las otras se calmen.

YO
¿Y se calman?

MI AMIGA
“Dos veces”, dice una de ellas, “bien podríamos hacer dos
donaciones”, dice, y en ese momento ninguna se queja.

YO
¿Entonces hacen así?

MI AMIGA
Sí.

YO
Una de las mujeres no llama a ese número. Simula que sí,
fingiendo entusiasmo, mientras llama en cambio a su propio
número y cuando atiende el contestador automático, escucha un
mensaje que su hija le ha dejado.

MI AMIGA
Las otras escuchan una voz que les pide que aguarden en línea
un momento para así apoyar una organización que lucha contra
una enfermedad mortal.

YO
¿Se equivocaron de número?

MI AMIGA
Se mezclaron varios números para hacer donaciones.

YO
¿Qué hacen cuándo se dan cuenta de que se equivocaron de
número?

111
MIN VENNINNE
De ler. De ser spørrende på hun som ga dem nummeret,
liksomkjefter, lar det hele ende i spøk.

Det er jo også en god sak, sier de og smiler til hverandre og


ringer like godt begge ganger til den samme innsamlingen.

JEG
Og ikke til vår?

MIN VENNINNE
Nei.

JEG
Hva var det datteren ville den ene kvinnen?
Hun som la igjen en beskjed?

MIN VENNINNE
Det har vært en ulykke. Hun har ringt sin mor, nevnt noe om den,
grått, men ikke helt gjort rede for hva som har skjedd før hun ble
brutt.

JEG
Hva gjør moren?

MIN VENNINNE
Hun ville ikke røpe seg med det samme, la de andre skjønne at
hun ikke har ringt det nummeret de har avtalt. Hun har sittet
der, ledd av at alle har ringt feil, sagt noe som understreker at
hun selv har gjort det samme, talt minuttene, har tenkt at hun
skal vente en liten stund, så ringe telefonsvareren igjen.

JEG
Og det gjør hun?

MIN VENNINNE
Hun ringer nå.

112
MI AMIGA
Se ríen. Miran con aire inquisidor a la que les dio el número, como
si la estuvieran retando, y dejan que todo termine en una broma.

También es una buena causa, dicen devolviéndose sonrisas y


llaman a la fundación caritativa por segunda vez.

YO
¿Y no a la nuestra?

MI AMIGA
No.

YO
¿Qué quería la hija de esa mujer?
¿La que le dejó el mensaje?

MI AMIGA
Hubo un accidente. Llamó a su madre, mencionó algo llorando,
pero sin llegar a explicar del todo lo que había sucedido antes de
que se cortara la comunicación.

YO
¿Qué hace la madre?

MI AMIGA
No quería quedar en evidencia tan pronto, dejar que las otras
supieran que ella no había llamado al número que habían
acordado. Se quedó sentada ahí, riéndose de las otras que
habían llamado al número equivocado, dijo algo para hacer
de cuenta que ella también había hecho lo mismo, contó los
minutos, pensó en esperar un poquito más, y después volver a
escuchar los mensajes del contestador.

YO
¿Y los escucha?

MI AMIGA
Está llamando ahora.

113
JEG
Hun sier noen ord til de andre, slik at de skal
forstå hva hun holder på med?
MIN VENNINNE
Ja.

JEG
Jeg må bare sjekke beskjedene mine, sier hun. Hun får
protestrop tilbake. Nå skal vi bare ha det hyggelig, roper de
andre, men hun vifter dem av, forsøker å smile, reiser seg og går
noen skritt unna, hva skal jeg gjøre? tenker hun, hvordan skal jeg
reagerer når jeg hører beskjeden?

MIN VENNINNE
Hjelp.

JEG
Hva er det?

MIN VENNINNE
Hjelp. Hjelp.

JEG
Har det skjedd noe?

MIN VENNINNE
Min datter. En ulykke, sier hun.

JEG
Ulykke?

MIN VENNINNE
Bare det. En kort beskjed, før linjen ble brutt.

JEG
Ikke noe mer?

MIN VENNINNE
Jeg ringer henne, men hun svarer ikke.

114
YO
¿Les dice algo a las otras, como para que entiendan qué está por
hacer?

MI AMIGA
Sí.

YO
“Sólo tengo que escuchar mis mensajes”, dice. Las otras la
abuchean. “Ahora sólo vamos a divertirnos”, le gritan, pero ella
les pide silencio intentando sonreír, se levanta y se aleja unos
pasos, “¿qué voy a hacer?”, piensa, “¿cómo voy a reaccionar
cuando escuche el mensaje?”

MI AMIGA
Ayuda.

YO
¿Qué pasa?

MI AMIGA
Ayuda. Ayuda.

YO
¿Pasó algo?

MI AMIGA
Mi hija. “Un accidente”, dice.

YO
¿Accidente?

MI AMIGA
Sólo eso. Un mensaje breve. Antes de que se cortara la llamada.

YO
¿Nada más?

MI AMIGA
La llamo, pero no contesta.

115
Hun svarer jo ikke!

JEG
Telefonen er kanskje ødelagt?

MIN VENNINNE
Bare hun ikke er skadet!

JEG
Kanskje hun er forhindret fra å svare akkurat nå?

MIN VENNINNE
Hun gråt. Hun fikk nesten ikke sagt noe, fordi hun gråt så voldsomt.

JEG
Da er man vel ikke så skadet? Om man er i stand til å bruke
telefonen?

MIN VENNINNE
Jeg må hjem.

JEG
Båten henter oss ikke før til avtalt tid.

MIN VENNINNE
Kan vi ikke kontakte dem, få dem til å komme før?

JEG
De hadde en langtur i mellomtiden. De sa det mange ganger, at de
ikke kunne komme før sent. Crazyday, sa den utenlandske mannen.

MIN VENNINNE
Jeg kan ikke sitte her på en strand, mens min datter ligger skadet
et eller annet sted!

JEG
Det er mange andre båter. Ikke her inne i bukta, men det passerer
stadig noen lenger ute i havet.

Vi skal få deg hjem.

116
¡No contesta!

YO
¿A lo mejor se le rompió el teléfono?

MI AMIGA
¡Espero que no esté herida!

YO
¿Tal vez no pueda atenderme en este momento?

MI AMIGA
Estaba llorando. Lloraba tanto que no pudo decir casi nada.

YO
¿Entonces a lo mejor no está tan grave? Si es capaz de usar el
teléfono...

MI AMIGA
Tengo que volver a mi casa.

YO
El barco no va a venir a buscarnos antes de la hora acordada.

MI AMIGA
¿No los podemos contactar, pedirles que vengan antes?

YO
Tenían un viaje largo en el interín. Dijeron varias veces que no
podían venir hasta tarde. “Crazy day”, dijo el extranjero.

MI AMIGA
¡No puedo quedarme acá sentada en la playa, mientras mi hija
está herida, tirada por ahí!

YO
Hay muchos otros barcos. No acá en la bahía, pero mar adentro
pasan todo el tiempo.

Te vamos a ayudar a volver a casa.

117
MIN VENNINNE
Jeg må vekk herfra nå!

JEG
Vi står her og vifter med klesplagg, forsøker å tiltrekke oss
oppmerksomhet.

MIN VENNINNE
Tror du det går?

JEG
Ja. Om vi ikke gir oss så lett.

Hvis noen der ute får øye på oss, er det sikkert én som vender
innover.

MIN VENNINNE
Jeg må jo hjem.

JEG
Der er det en båt.

Spre dere utover hele stranden!

MIN VENNINNE
Hallo! Her inne!

JEG
Det nytter ikke å rope. Lyden bærer ikke.

Store bevegelser, bare. Det er det beste. Store, lange bevegelser


med et tøystykke i hånden.

MIN VENNINNE
Vift!

JEG
Alle sammen.

MIN VENNINNE
Utover hele stranden.

118
MI AMIGA
¡Tengo que irme de acá, ahora mismo!

YO
Nos quedamos acá haciendo señales con la ropa, vamos a intentar
llamar la atención.

MI AMIGA
¿Creés que eso funcione?

YO
Sí. Si no nos damos por vencidas muy fácilmente.

Si de allá lejos nos ven, seguro que alguno da la vuelta hasta aquí.
MI AMIGA
Tengo que ir a casa.

YO
Allá hay un barco.

¡Repártanse por toda la playa!

MI AMIGA
¡Eh! ¡Por acá!

YO
No sirve de nada gritar. El sonido no llega.

Sólo hagan movimientos visibles. Es lo mejor. Movimientos


extendidos y prolongados con una prenda en la mano.

MI AMIGA
¡Agiten!

YO
Todas.

MI AMIGA
Por toda la playa.

119
Spre dere!

JEG
Har den sett oss?

MIN VENNINNE
Snur den?

JEG
Har den stanset opp?

MIN VENNINNE
Den snur.

JEG
Kommer den hitover?

MIN VENNINNE
Gjør den ikke?

JEG
Jeg tror det.

MIN VENNINNE
De har sett oss.

JEG
Den kommer.

MIN VENNINNE
Kvinnen får være med?

JEG
Ja.

Båtføreren ber om litt kompensasjon for drivstoffutgiftene, bare.


Det er en drøy ekstratur for ham.

MIN VENNINNE
Hun var heldig.

120
Repártanse.

YO
¿Nos vio?

MI AMIGA
¿Está dando la vuelta?

YO
¿Se paró?

MI AMIGA
Está dando la vuelta.

YO
¿Está viniendo hacia acá?

MI AMIGA
Está viniendo hacia acá, ¿no?

YO
Creo que sí.

MI AMIGA
Nos vieron.

YO
Ahí viene.

MI AMIGA
¿La dejan subir a la mujer?

YO
Sí.

El capitán pide una pequeña compensación sólo para los gastos


de combustible. Tuvo que desviarse bastante.

MI AMIGA
Tuvo suerte.

121
JEG
Idet hun pakker sammen sakene sine får hun en tekstmelding fra
datteren. Jeg er i orden, står det, ingen fare med meg. Jeg var bare
første bil på stedet etter en kollisjon. Det dør unge mennesker her.
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre før ambulansen kom, skriver hun.

MIN VENNINNE
Hva gjør kvinnen da?

JEG
Hun sier ikke noe om dette til venninnene. Så mye oppstyr for
ingenting, tenker hun, og klyver om bord i båten.

MIN VENNINNE
Er hun irritert?

JEG
En stund, kanskje. Litt. Dagen ødelagt, på en måte.

Senere kommer hun til å tenke på det med glede. Jeg er den min
datter ringer når hun har det vanskelig, tenker hun.

MIN VENNINNE
Det tenker jeg også. Hadde min datter kunnet, hadde hun ringt
meg nå.

JEG
Det er jo ikke sikkert hun har det vanskelig.

MIN VENNINNE
Nei. Det er ikke sikkert.

Hun har det ikke vanskelig.

Hun sitter ikke stuet sammen med andre unge kvinner i et rom.
Hun blir ikke plukket ut av mengden, ført inn i et tilliggende rom
og der holdt nede med tvang, penetrert først av én, så en annen.

Det skjer ikke.

Hun har det bra.

122
YO
Mientras está juntando sus cosas recibe un mensaje de texto de
su hija. “Estoy bien”, dice, “estoy fuera de peligro. Estaba en el
auto justo detrás de un choque. Hay jóvenes muertos. No sabía
qué hacer hasta que llegó la ambulancia”, escribe.

MI AMIGA
¿Entonces qué hace la mujer?

YO
No les dice nada a sus amigas. “Tanto lío por nada”, piensa, y
sube a bordo del barco.

MI AMIGA
¿Está enojada?

YO
Un rato, tal vez. Un poco. El día se arruinó, en cierto modo.

Más tarde pensará con alegría al respecto. “Soy la persona a


quien mi hija llama cuando está en problemas”, piensa.

MI AMIGA
Pienso lo mismo. Si mi hija pudiese llamarme en este momento,
lo haría.

YO
No es seguro que esté en problemas.

MI AMIGA
No. No es seguro.

No, no está en problemas.

Ella no está amontonada en una pieza con otras mujeres. No va a


ser elegida del montón, ni obligada a pasar a la pieza de al lado,
ni penetrada por uno, después por otro.

Eso no está ocurriendo.

Ella está bien.

123
JEG
Ja.

MIN VENNINNE
Det er ikke noe å være redd for.

JEG
Det var slik før, også for meg. Jeg var den min mann ringte når
det var noe.

MIN VENNINNE
Dere hadde det godt.

Det de har sammen, har jeg aldri opplevd, tenkte jeg ofte.
JEG
Det blir ikke slik igjen. Det er over.

124
YO
Sí.

MI AMIGA
No hay nada de qué tener miedo.

YO
Así fue también para mí. Yo estaba ahí cuando mi marido
necesitaba algo y me llamaba.

MI AMIGA
Ustedes estaban bien juntos.

“La vida que comparten es algo que nunca viví”, pensaba a menudo.
YO
Ya no va a ser más así. Se acabó.

125
Måneden etter

Jeg er alene. Det er mennesker rundt meg. Hundrevis.


Kanskje tusen. Vi er samlet i en hall.

JEG
Jeg sitter på gulvet. Jeg lener meg inn mot veggen i et hjørne av
rommet, en plass jeg okkuperte da vi ble sluppet inn i hallen, jeg
som en av de første.

Jeg løp. Kjempet for et sted som kunne være mitt i den tiden jeg
skulle komme til å være her. Det var kaotisk en stund, da, inntil
alle hadde funnet en plass.

Det er stille nå. Om noe skal sies, er det få som hever stemmen.
Noen reiser seg, strekker på beina, andre stiller seg i køen til
toalettene. En kvinne har ikke tid til å vente. Det haster. Det blir
litt oppstyr når hun gjør seg gjeldende, men hun slipper frem.

Det er ikke meg. Jeg er ikke den kvinnen. Jeg sitter her.

Jeg reiser meg. Jeg setter meg igjen. Jeg reiser meg. En
gammel dame ser opp. Hun strekker seg etter sin egen
koffert, som for å flytte den, gi meg rom til å komme ut. Jeg
løfter en hånd avvergende og rister på hodet, det går fint,
sier jeg. Jeg smyger meg forbi.

126
El mes siguiente

Estoy sola. Hay personas a mi alrededor. Centenares. Tal vez mil.


Estamos todos en un hall.

YO
Estoy sentada en el piso. Me reclino contra la pared en un rincón
de la sala, un lugar que ocupé cuando nos dejaron pasar al hall,
fui una de las primeras.

Corrí. Peleé por un lugar que pudiera ser mío el tiempo que
iba a estar acá. Fueron momentos caóticos hasta que cada uno
encontró su lugar.

Ahora está tranquilo. Si hay algo para decir, son pocos los que
levantan la voz.

Algunos se levantan, estiran las piernas, otros hacen cola en


los baños. Una mujer no puede esperar. Tiene urgencia. Hay un
pequeño tumulto cuando ella insiste en pasar, pero le ceden el
lugar.

No soy yo. Yo no soy esa mujer. Yo estoy sentada acá.

Me levanto. Me siento de nuevo. Me levanto. Una anciana


levanta la cabeza. Se extiende para agarrar su valija y
correrla, me da lugar para salir. Hago un gesto levantando mi
mano y moviendo la cabeza, “está bien”, le digo. Puedo pasar.

127
Min venninne forsvant før vi kom hit. Hun skulle være rask, sa
hun, måtte bare lete rundt på oppsamlingsplassen, se etter sin
datter.

Hun gråt. Sa at jeg hadde mistet en mann, hun hadde mistet et


barn, at det ikke kunne sammenlignes.

Jeg har også mistet et barn. Det er lenge siden. Jeg tenker ikke på
det nå.

Jeg tenker på det.

Jeg likte ikke at hun gikk. Jeg tenkte det var best at vi holdt
sammen, men sa ikke noe. Jeg ville ikke overtale henne, ikke
engang påvirke, det er noe hun får styre selv, tenkte jeg og så
henne gå, bane seg vei gjennom folkemengden.

Jeg kunne blitt med henne, men det nevnte hun ikke noe om, hun
ba meg bare bli sittende på samme sted, ikke flytte meg før hun
var tilbake.

Jeg har tenkt at det kanskje var noe hun sa for å villede meg.
For å anskueliggjøre at hun hadde tenkt å komme tilbake. Mens
hun egentlig ville miste meg. At det er noe ved meg nå, i denne
situasjonen, som hun mislikte så sterkt at hun ikke lenger ville
forholde seg til det. At jeg er en annen, uten å vite det.

Jeg har gått gjennom hallen, jeg har stått i toalettkø, jeg har
fått gå inn i et avlukke og jeg har stått der en stund, jeg har
vært alene. Nå er jeg tilbake på plassen min. Jeg setter meg
ned, men nøler, ser over mot utgangen. Hva er det? spør den
gamle damen. Jeg synes jeg så én jeg kjente, sier jeg.

Jeg skjønte ikke at min venninne var borte for godt før de skilte
mengden ad med sperringer. Plutselig gikk det vakter tvers
over plassen og ba oss trekke vekk, gi rom, enten til høyre eller
venstre, sa de.

128
Mi amiga desapareció antes de que llegáramos a este lugar. No
tardaría mucho, dijo, sólo tenía que dar una vuelta por el punto
de encuentro, buscar a su hija.

Estaba llorando. Dijo que yo había perdido un marido, ella había


perdido una hija, que eso no se puede comparar.

Yo también perdí un hijo. Fue hace mucho tiempo. No pienso en


eso ahora.

Pienso en eso.

No me gustó que ella se fuera. Yo creía que lo mejor era


quedarse juntas, pero no dije nada. No quería persuadirla,
mucho menos influenciarla, “eso es algo que ella debe poder
manejar por su cuenta”, pensaba mientras la veía irse abriéndose
camino entre la muchedumbre.

Me podría haber ido con ella, pero no lo sugirió, me pidió que


me quedara sentada en el mismo lugar, sin moverme hasta que
ella regresara.

Pensé que tal vez lo dijo para engañarme. Para hacerme creer
que iba a volver. Pero en realidad ella quería perderme. Que
había algo en mí, en esa situación, que ya no le gustaba y por
lo tanto no quería saber más nada de mí. Que yo era otra, sin
saberlo.

Atravesé el hall, me paré en la cola de los sanitarios, me


dejaron entrar al baño, me quedé ahí un rato, estaba sola.
Ahora estoy de regreso en mi lugar, pero tengo dudas, estoy
mirando la salida. “¿Qué pasa?” preguntó la señora mayor.
“Me parece haber visto alguien que conozco”, le digo.

No pude comprender que mi amiga se había ido para no volver


sino hasta que dividieron la gente con barreras. De repente
aparecieron guardias por todos lados, nos pidieron que nos
retiráramos, que diéramos lugar, “ya sea para la izquierda o para
la derecha”, dijeron.

129
Jeg tenkte et øyeblikk at jeg burde samle tingene mine og løpe
over til den andre siden, kanskje jeg kan rekke det før det er for
sent, tenkte jeg. Men. Hun gikk jo bare. Jeg kan ikke løpe etter
henne dersom hun vil bort fra meg, tenkte jeg.

Jeg reiser meg. Jeg løfter armene og strekker dem, merker


ledd og muskler tøye seg. Jeg kjenner kroppen.

Jeg ser meg selv. Jeg er hjemme. Jeg sitter i min gamle stue.

Bare det.

At jeg ennå ikke har brutt opp.

Jeg er her. Jeg er taus. Jeg svarer når jeg blir tilsnakket, men
tar ikke initiativ. Jeg forsvinner inn i mengden. Jeg løses opp.

Det er blitt natt.

Et annet sted er det også samlet mange mennesker nå. Tusen,


kanskje.

De fleste av dem sover. Andre forsøker. Bare noen ligger våkne


uten et ønske om å falle i søvn.

Det er en av disse som først oppdager røyk. Flammer. Det er han


som løper bort for å undersøke, det er han som ser at bygningen
har tatt fyr flere steder, som får med seg andre, som skriker for
å vekke de sovende, og som først forstår at dørene ikke lar seg
åpne, at de er barrikadert.

Han skjønner at det for noen skal være slik. At det er en mening
bak.

De skal dø i kullos.

Hjelp.

Hjelp.

130
Por un instante pensé que tendría que juntar mis cosas y correr
hacia el otro lado, “a lo mejor llego antes de que sea demasiado
tarde”, pensé. Pero. Ella se fue, es todo. “No puedo salir corriendo
detrás suyo si lo que quiere es estar lejos de mí”, pensé.

Me levanto. Alzo mis brazos y los estiro, percibo los


tendones y los músculos distendiéndose. Tomo consciencia
de mi cuerpo.

Me miro. Estoy en mi casa. Estoy sentada en mi antiguo living.

Sólo eso.

Que yo todavía no me haya ido.

Estoy acá. En silencio. Respondo si alguien me pregunta


algo, pero no tomo la iniciativa. Desaparezco entre la gente.
Me disuelvo.

Ha caído la noche.

En otro lugar ahora hay también mucha gente agrupada. Unos


mil, tal vez.

La mayoría está durmiendo. Otros lo intentan. Sólo unos pocos


están despiertos y sin ganas de dormir.

Es uno de ellos quien descubre el humo primero. Llamas. Es


él quien corre para ver qué pasa, es él quien ve que hay varios
focos de incendio en el edificio, el que alerta a los otros, quien
grita para despertar a los que duermen, y quien se da cuenta de
que las puertas no pueden ser abiertas, que hay una barricada.

Él comprende que esto tiene que ser así para alguien. Que esto
quiere decir algo.

Van a morir a causa del monóxido de carbono.

Ayuda.

Ayuda.

131
Hjelp.

Hjelp.

Hjelp.

Hjelp.

Hjelp.

Det er ikke meg. Jeg sitter her.

Det er ikke min venninne som ligger med hodet ned mot gulvet
for å holde røyken unna lengst mulig.

Det kan ikke være henne.

Hun er ikke der.

132
Ayuda.

Ayuda.

Ayuda.

Ayuda.

Ayuda.

No soy yo. Yo estoy acá sentada.

No es mi amiga la que está en el piso boca abajo para


mantenerse lo más lejos posible del humo.

No puede ser ella.

Ella no está ahí.

133
Samtidig

Min mann er alene i et rom og et hus som ikke lenger er mitt


og som jeg ikke vet han befinner seg i.

MIN MANN
Jeg har dette huset.

Det er her jeg skal leve det livet jeg har igjen.

Det er den tanken jeg har fulgt. Å bli. Å forholde meg til det nye.
Å være det nye.

Det er en glede, også. Jeg kjenner lykke innimellom. Spenning.


Uro.

Min mann sier at han kjenner seg lykkelig. Hadde jeg visst
dette, ville jeg kjent det samme. Kanskje ikke lykke som
ham, ikke en helt lik følelse, men lykke likegodt. Om jeg
i samme stund var spart for opplevelser som skygger for
alt annet, smerte, for eksempel, en gjennomborende og
ufattelig smerte, ville denne følelsen vært helt uten aber.
Ikke bare lykkelig på hans vegne, men i meg selv. Det er det
underlige ved dette. At et annet menneskes velbefinnende
er så innfiltret i mitt eget.

Men, jeg vet ikke noe. Jeg er ikke der. Jeg ser ikke at han nå
sitter i sin egen stol.

Det er et fremmed hus.

134
Al mismo tiempo

Mi marido está solo en una habitación y una casa que ya no


son mías y en las que no sé que él se encuentra.

MI MARIDO
Tengo esta casa.

Aquí viviré la vida que me queda por vivir.

Eso es lo que he estado pensando. Quedarme. Aceptar las cosas


como son ahora. Ser lo nuevo.

Hay cierta alegría, también. Me siento feliz de vez en cuando.


Entusiasmado. Inquieto.

Mi marido dice que se siente feliz. Si yo lo hubiese sabido,


habría sentido lo mismo. A lo mejor no la misma felicidad
que él, no sentida del mismo modo, pero una felicidad al fin.
Si yo pudiera al mismo tiempo ahorrarme las sensaciones
que ocultan todo lo demás, el dolor, por ejemplo, un dolor
desmedido e inconcebible, habría experimentado esa
sensación sin inconvenientes. No sólo feliz por él, sino
también por mí. Eso es lo raro del asunto. Que el bienestar
de otro ser humano esté tan infiltrado en el mío.

Pero yo no sé nada. No estoy ahí. No veo que él esté sentado


en este momento en su silla.

La casa me resulta desconocida.

135
Det er et fremmed hus, dette.

Fremmed.

Min mann er taus en stund. Jeg vil ikke vite hva han tenker.

Å være bare det. Ny.

Jeg tenker på det. En slags gave, tenker jeg innimellom.

Jeg er alene.

I natt. I noen netter, kanskje. Så er vi to. Det er en


kjærlighetshistorie, dette, nå. Bare det.

Kjærlighet.

Å ha et annet menneske.

Og så er mitt liv over. Hjertet slutter å slå, kroppen er ikke


lenger i bevegelse. Jeg er et annet sted. Ingen steder. Jeg er
borte.

Jeg har hatt andre mennesker før. Noen av dem har jeg vært
sammen med så lenge at det da er livet. At man i stunder ikke
kan forestille seg det annerledes.

Jeg forestiller meg nå, en annen tilværelse. Et nytt liv.

Jeg reiser meg. Jeg går til vinduet. Jeg ser omgivelser jeg ikke
kommer til å glemme.

Jeg går rundt i rommet. Jeg setter meg i den andre stolen. Den
min kone kalte sin. Min og din stol, sa hun.

Jeg sitter der.

Og så denne plutselige følelsen av et nærvær her. Av en kropp i


et rom. Dette rommet. Denne kroppen.

Dette mennesket. Jeg. Nå.

136
Es una casa desconocida.

Desconocida.

Mi marido está en silencio un rato. No quiero saber lo que


está pensando.

Ser sólo eso. Nuevo.

Pienso en eso. “Una especie de don”, pienso de vez en cuando.

Estoy solo.

Esta noche. Por algunas noches, tal vez. Y después seremos dos.
Esta es una historia de amor. Sólo eso.

Amor.

Tener a otra persona.

Y así mi vida llega al final. El corazón deja de latir, el cuerpo


no se mueve más. Estoy en otro lado. En ningún lado. He
partido.

He estado con otras personas antes. Con algunas he estado tanto


tiempo que se vuelve la vida misma. Que por momentos uno no
se puede imaginar otra cosa.

Ahora me imagino otra existencia. Una nueva vida.


Me levanto. Voy hasta la ventana. Miro los alrededores que me
son inolvidables.

Doy vueltas en la pieza. Me siento en la otra silla. La que mi


mujer llamaba la suya. “Mi silla y tu silla”, decía.

Me siento ahí.

Y entonces aparece de repente la sensación de una presencia. De


un cuerpo en la pieza. En esta pieza.

Éste cuerpo. Éste hombre. Yo. Ahora.

137
Jeg lever, tenker jeg.

Jeg skal klare meg.

Jeg hadde ikke noe valg. Jeg kunne ikke bare reise, bryte opp.
Heller bli, tenkte jeg. Tilpasse seg.

Jeg er her.

Jeg sovner. Jeg våkner noen timer senere. Jeg tenker på henne
som jeg inntil nylig har delt alt med. Jeg kjenner et slags vemod.
Jeg håper hun har det bra. Jeg vil henne ikke noe vondt. Jeg
ønsker det beste for henne. Det aller beste.

Et øyeblikk tenker jeg at jeg kan ønske henne alt godt bare fordi
jeg egentlig ikke bryr meg, fordi hun er ute av mitt liv. Jeg tenker
det, og slår det fra meg. Forsøker å se henne for meg, men klarer
det ikke.

Jeg sovner igjen. Det er en ny dag. Det er en ny tid, sier de.

Jeg ser ikke alltid meg selv i dette nye. Det er som om jeg viskes
ut. Det jeg er, det jeg sier. Ord som ikke varer utover situasjonen
de sies i, som ikke huskes.

Hvem er jeg da? Hvis ikke engang mine ord betyr noe? Hvis mine
bevegelser ikke stemmer? Det er alt jeg er, ord og bevegelser.
Ord og bevegelser.

Ord. Bevegelser.

Kanskje tanker, også. Jeg er nok mine tanker. For meg selv er jeg
mest mine tanker.

Ord, bevegelser og tanker. For meg.

For andre er jeg bare det jeg sier og det jeg gjør. Ord og
bevegelser.

Jeg ser de andre. Jeg hører hva de sier, jeg ser hva de gjør. Jeg er
de andres stemme.

138
“Estoy vivo”, pienso.

Me las voy a arreglar.

No tenía opción. No podía irme así nomás, partir. Tampoco


quedarme, pensaba. Adaptarse.

Acá estoy.

Me duermo. Me despierto algunas horas después. Pienso en ella,


con quien hasta hace poco compartí todo. Siento una especie de
melancolía. Espero que ella esté bien. No le deseo nada malo. Le
deseo lo mejor. Todo lo mejor.

Por un instante pienso que le deseo lo mejor sólo porque no


me importa, porque ella ya no es parte de mi vida. Lo pienso,
y desisto de la idea. Intento imaginarla, pero no lo consigo. Me
vuelvo a quedar dormido.

Es un nuevo día. Son tiempos nuevos, dicen.

No siempre puedo hallarme en esta novedad. Es como si me


desvaneciera. Lo que soy, lo que digo. Palabras que no duran más
que el momento en el que se dicen, que no son memorables.

¿Quién soy, entonces? ¿Si ni una sola vez mis palabras significan
algo? ¿Si mis gestos no son exactos? Es todo lo que soy, palabras
y gestos. Palabras y gestos.

Palabras. Gestos.

A lo mejor pensamientos, también. Sin duda soy lo que pienso.


Para mí soy en mayor medida mis pensamientos.

Palabras, gestos y pensamientos. Para mí.

Para otros soy sólo lo que digo y lo que hago. Palabras y gestos.

Miro a los demás. Escucho lo que dicen, veo lo que hacen. Soy la
voz de los otros.

139
Jeg er ny. Jeg er den nye. Jeg kan ikke forstå liv utenfor meg selv.

En mann, for eksempel. Jeg kan ikke forestille meg hans lykke
idet han blir bedt om å flytte seg nærmere sin kone og det
nyfødte barnet, der de ligger i sykehussengen. Det er ham de vil
ha til å skille barn og mor, han får en saks i hånden og de holder
en del av navlestrengen frem for ham, han kjenner motstanden
i de sammentvinnede blodårene, nesten som et rep, tenker han,
men seigere, og han kutter forbindelsen, mitt barn, tenker han,
mitt elskede barn, tenker han, og han har følelser han aldri har
kjent før, han smiler, han jubler, det kommer tårer.

Jeg kan ikke forestille meg det.

Jeg kan heller ikke forestille meg hans fortvilelse når barnet
noen år senere ikke er friskt. Det skjer før sønnen er stor nok til
selv å sette ord på ubehaget, det er sutring og utilpasshet, bare
enstavelsesord, og først setter det seg i foreldrene som en uro,
som noe de begge bekymrer seg over, men forsøker å slå fra seg.

Jeg kan ikke fatte hans sorg når sønnen dør. Dette øyeblikket, når
livet slukner og det ikke lenger er respons, når det som ikke er
sagt eller gjort ikke lenger kan sies eller gjøres.

Jeg kan ikke sette meg inn i hans opplevelse av å gå frem til sitt
eneste barns grav. I begynnelsen er han der sammen med sin
kone, men etter hvert foretrekker han å sitte der alene. Gjerne
en sen kveld. Han tar seg til rette, ærer benken med seg bort til
sønnens stein og blir sittende.

Det er ikke lenger alltid like vondt, dette.

Jeg skammer meg over det.

Hva betydde du for meg når jeg etter bare noen år kan føle det slik?

140
Soy uno nuevo. Soy el nuevo. No puedo comprender la vida más
allá de mí mismo.

Un hombre, por ejemplo. No puedo imaginarme su felicidad


en el momento en el que se le pide acercarse a su mujer y al
recién nacido, que descansan en una cama de hospital. Es a él a
quien le piden que separe la madre del hijo, a él le dan la tijera
levantándole el cordón umbilical, es él que siente la resistencia
de los vasos sanguíneos entrelazados, “casi como una cuerda”,
piensa, pero más viscoso, y corta el vínculo, “mi hijo”, piensa,
“mi hijo querido”, y tiene sensaciones que no ha sentido jamás,
sonríe, se regocija, aparecen lágrimas.

No puedo imaginarme eso.

Tampoco puedo imaginarme su desesperación cuando unos


años más tarde su hijo no está bien. Sucede cuando el hijo no es
lo suficientemente grande como para describir con palabras su
malestar, sólo hay lloriqueo e indisposición, sólo monosílabos, al
principio es para los padres una intranquilidad, como algo sobre
lo que los dos se preocupan, pero que tratan de resistir.

No puedo concebir su pena cuando el hijo muere. El instante en


el que la vida se apaga y no hay más respuesta, cuando lo que no
se ha dicho o hecho ya no puede ni decirse ni hacerse.

No puedo representarme lo que él experimenta cuando se dirige


a la tumba de su único hijo. Al principio está ahí junto a su mujer,
pero luego necesita sentarse allí solo. A menudo por las noches.
Para estar cómodo lleva un banquito y se queda sentado junto a
la lápida de su hijo.

No siempre es igual de doloroso, esto.

Me da vergüenza..

¿Qué significabas para mí cuando después de apenas unos años


me siento así?

141
Ville det vært annerledes om du hadde fått noen år til? Om du
var blitt større? Om du hadde alle barneårene og kanskje noen
skoleår, om du nådde ungdomstiden, og jeg var en eldre mann enn
jeg er nå. Ville det smertet mer da, lenger?

Andre ganger lammes jeg. Det er som om det ikke finnes vilje til å
bære kroppen, livet videre, dagene jeg må komme meg igjennom.
Som om ikke noe annet enn det jeg opplevde i den korte tiden jeg
hadde sammen med deg betyr noe, som om ikke noe av det jeg var
før deg sitter i meg, gir meg styrke, hjelper meg. Jeg skal være stille
nå. Det er noe av det jeg liker best. Å sitte her sammen med deg
og bare være taus. Jeg hadde et godt liv tidligere. Jeg trengte ikke
hardne. Det er ikke sikkert jeg klarer motgang som denne.

Det hender jeg skjemmes av dette. At jeg tenker på tiden etter deg
som en prøvelse, noe jeg må igjennom.

At ikke gleden ved at du tross alt var her en stund, trumfer dette.
At ikke ditt liv overskygger alt annet.

Han sitter der lenge. Det mørkner. Han har en følelse av at han er
der han skal være. Det hender han sier noe innimellom, det er en
slags samtale, men etter hvert mest stillhet.

Jeg kan ikke forstå det. Selv om det ikke er en fremmed mann,
dette, men en venn. En nær venn, kanskje. Ja, ikke engang om det
er meg selv dette gjelder. At det er i mitt liv det har hendt. At det
er jeg som har sittet slik, ved et barns grav. Før.

Da kan jeg ikke lenger forstå det. Jeg er et annet sted.

142
¿Habría sido distinto si hubieras vivido unos años más? ¿Si
hubieras llegado a ser más grande? Si hubieras vivido toda la
infancia y tal vez algunos años de escuela, si hubieras alcanzado
la adolescencia y yo fuera un hombre mayor que el que soy ahora.
¿Habría sido más doloroso en ese caso, durante más tiempo?

Otras veces me quedo paralizado. Es como si no tuviera más


voluntad de cargar mi cuerpo, mi vida, los días que debo
afrontar. Como si nada aparte de lo que compartimos en ese
corto tiempo significara algo, como si nada de lo que era antes
de vos permaneciera en mí, me diera fuerzas, me ayudara.

Voy a quedarme en silencio ahora. Es una de las cosas que


prefiero. Sentarme junto a vos en completo silencio.

Tenía una buena vida antes. No tenía que esforzarme. No estoy


seguro de poder soportar una adversidad como ésta.

A veces esto me avergüenza. Que piense en el tiempo posterior a


vos como un suplicio, algo que tengo que soportar. Y que la dicha
de haberte tenido acá un momento a pesar de todo no se imponga.
Que tu vida eclipse todo lo demás.

Se queda sentado ahí un buen rato. Está oscureciendo. Siente


que allí debe estar. De vez en cuando dice algo, una especie de
diálogo, pero luego vuelve a estar mayormente en silencio.

No puedo comprenderlo. Aunque no sea un desconocido, éste,


sino un amigo. Un amigo cercano, tal vez. Sí, ni siquiera si esto se
tratara de mí. Que ha ocurrido en mi vida. Aun si soy yo el que
estaba sentado así, junto a la tumba del niño. Antes.

Entonces no logro ya comprenderlo. Yo estoy en otro lado.

143
Senere

MIN MANN
Der er du.

EN FREMMED KVINNE
Ja.

MIN MANN
Jeg har ventet.

EN FREMMED KVINNE
Jeg kom ikke fra tidligere.

MIN MANN
Jeg har bare deg.

EN FREMMED KVINNE
Og jeg har deg.

MIN MANN
Det er kjærlighet.

EN FREMMED KVINNE
Ja. Det er det. Det må det være.

MIN MANN
Jeg har aldri opplevd dette før.

EN FREMMED KVINNE
Nei.

144
Más tarde

MI MARIDO
Ahí estás.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Sí.

MI MARIDO
Te estuve esperando.

UNA MUJER DESCONOCIDA


No pude salir antes.

MI MARIDO
Sólo te tengo a vos.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Y yo a vos.

MI MARIDO
Es el amor.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Sí. Eso es. Debe ser eso.

MI MARIDO
Nunca antes sentí esto.

UNA MUJER DESCONOCIDA


No.

145
MIN MANN
Har du?

EN FREMMED KVINNE
Ikke det samme, nei. Men. Kjærlighet, det også.

MIN MANN
Ja. Det sa du jo.

EN FREMMED KVINNE
Vi kjenner hverandre ikke så godt ennå.

MIN MANN
Vi blir kjent.
EN FREMMED KVINNE
Det gjør vi. Vi er bundet sammen nå.

MIN MANN
Det er for sent å dra.

EN FREMMED KVINNE
Ja.

MIN MANN
Angrer du?

EN FREMMED KVINNE
Jeg vet ikke mer enn jeg gjorde for litt siden.
Men jeg har tatt et valg.

MIN MANN
Jeg òg.

EN FREMMED KVINNE
Det kan jeg ikke gjøre om.

MIN MANN
Ikke jeg heller.

146
MI MARIDO
¿Y vos?

UNA MUJER DESCONOCIDA


No lo mismo, no. Pero. El amor, también.

MI MARIDO
Sí. Eso decías.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Todavía no nos conocemos tanto.

MI MARIDO
Nos vamos a conocer.
UNA MUJER DESCONOCIDA
Sí, lo vamos a hacer. Ahora tenemos un compromiso.

MI MARIDO
Es muy tarde para irse.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Sí.

MI MARIDO
¿Te arrepentís?

UNA MUJER DESCONOCIDA


No sé más que lo que acabo de hacer recién. Pero he tomado una
decisión.

MI MARIDO
Yo también.

UNA MUJER DESCONOCIDA


No puedo dar marcha atrás.

MI MARIDO
Yo tampoco.

147
EN FREMMED KVINNE
Ditt valg var lettere enn mitt.

MIN MANN
Ja. Kanskje.

EN FREMMED KVINNE
Jeg har mistet min familie. Mitt eget blod.
Du har brutt et giftermål.

Det er ikke det samme.

MIN MANN
De er borte nå, familien din, langt unna. Men bare for en stund.
Dette kan ikke vare.

EN FREMMED KVINNE
Det vil vare ut vår tid.

MIN MANN
Tror du?

EN FREMMED KVINNE
Ja.

MIN MANN
Ingenting varer. Det står mennesker bak dette også. Stemmer
som er viktige en stund, er plutselig glemt.

EN FREMMED KVINNE
Vi snakker ikke slik.

MIN MANN
Nei.

EN FREMMED KVINNE
Vi tenker ikke slik!

MIN MANN
Unnskyld.

148
UNA MUJER DESCONOCIDA
Tu elección era más fácil que la mía.

MI MARIDO
Sí. A lo mejor.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Yo perdí a mi familia. Mi propia sangre. Vos rompiste un
matrimonio.

No es lo mismo.

MI MARIDO
Se fue un tiempo tu familia, bien lejos. Pero sólo por un tiempo.
Esto no va a durar.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Esto va a perdurar.

MI MARIDO
¿Vos creés?

UNA MUJER DESCONOCIDA


Sí.

MI MARIDO
Nada dura para siempre. También hay personas detrás de esto.
Voces que son importantes un tiempo y de repente se olvidan.

UNA MUJER DESCONOCIDA


No hablemos así.

MI MARIDO
No.

UNA MUJER DESCONOCIDA


¡No pensemos así!

MI MARIDO
Disculpame.

149
EN FREMMED KVINNE
Lov meg det.

MIN MANN
Jeg lover.

EN FREMMED KVINNE
Vi er snart ett nå, i andres øyne. Dine ord reflekterer også meg.

MIN MANN
Men, her hjemme.

EN FREMMED KVINNE
Ingen steder!
MIN MANN
Jeg vet det.

EN FREMMED KVINNE
Vi skal klare oss.

MIN MANN
Ja.

EN FREMMED KVINNE
Vi er endringsvillige.

MIN MANN
Vi er endringsglade.

EN FREMMED KVINNE
Ja, det er vi. Endringsglade.

MIN MANN
Det kan bli bedre enn det var, her.

EN FREMMED KVINNE
Det er tanken.

150
UNA MUJER DESCONOCIDA
Prometémelo.

MI MARIDO
Te lo prometo.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Ahora ya vamos a ser uno, ante los ojos de los demás. Tus
palabras también reflejan las mías.

MI MARIDO
Pero, acá en casa.

UNA MUJER DESCONOCIDA


¡En ningún lugar!

MI MARIDO
Sí, lo sé.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Nos las vamos a arreglar.

MI MARIDO
Sí.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Tenemos voluntad de cambio.

MI MARIDO
Nos gustan los cambios.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Sí, es cierto. Nos gustan los cambios.

MI MARIDO
Puede ser mejor que lo que fue, acá.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Esa es la idea.

151
MIN MANN
Det er dem vi må forstå. Tankene bak.

EN FREMMED KVINNE
Det gjør vi. Vi forstår.

MIN MANN
Det kjennes riktig.

Å være med. Å bare være med.

EN FREMMED KVINNE
Jeg angrer ikke.

Her er vi store. Et annet sted, der ute, er vi ingenting. Jeg er for


gammel til å begynne på nytt.

MIN MANN
Vi har hverandre.

EN FREMMED KVINNE
Ja.

MIN MANN
Min kjærlighet.

EN FREMMED KVINNE
Og min.

Jeg er hjemme.

MIN MANN
Det er ikke noe utenfor. Det er bare oss.

Jeg tenker slik noen ganger.

EN FREMMED KVINNE
Vi er ikke redd det utenfor. Vi hører til der. Det er oss, det også.

MIN MANN
Ja.

152
MI MARIDO
Eso es lo que debemos entender. El proyecto que hay detrás.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Sí, entendemos. Entendemos lo que hay detrás.

MI MARIDO
Se siente bien.

Ser parte de eso. Simplemente ser parte.

UNA MUJER DESCONOCIDA


No me arrepiento.

Aquí somos inmensos. En cualquier otro lugar no somos nada.


Soy demasiado vieja para empezar de nuevo.

MI MARIDO
Nos tenemos uno al otro.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Sí.

MI MARIDO
Mi amor.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Y el mío.

Me siento en casa.

MI MARIDO
No hay nadie afuera. Estamos nosotros dos solos.

A veces pienso así.

UNA MUJER DESCONOCIDA


No tenemos miedo de lo que hay ahí afuera. Formamos parte de
eso. Eso somos también.

MI MARIDO
Sí.

153
EN FREMMED KVINNE
Lov meg det.

MIN MANN
Jeg lover.

EN FREMMED KVINNE
Dine tanker og mine skilles ikke lenger ad. Det du sier vil også
gjelde meg.

Forstår du?

MIN MANN
Ja.
Jeg lover.

EN FREMMED KVINNE
Jeg har ikke vært så knyttet til noen før.

MIN MANN
Det er kjærlighet.

EN FREMMED KVINNE
Det er det.

Jeg trenger deg.

MIN MANN
Jeg trenger deg.

EN FREMMED KVINNE
Vi er sammen.

Vi står her. Vi legger oss. Vi sovner til slutt.


Vi står opp til en ny dag.

MIN MANN
God morgen.

EN FREMMED KVINNE
God morgen.

154
UNA MUJER DESCONOCIDA
Prometémelo.

MI MARIDO
Te lo prometo.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Tus pensamientos y los míos ya no están separados. Lo que decís
vale por mí también.

¿Está claro?

MI MARIDO
Sí.
Te lo prometo.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Nunca he estado tan comprometida con alguien.

MI MARIDO
Es el amor.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Eso es.

Te necesito.

MI MARIDO
Yo te necesito a vos.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Estamos juntos.

Acá parados. Nos acostamos. Al final nos quedamos dormidos.


Nos levantamos a comenzar un nuevo día.

MI MARIDO
Buen día.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Buen día.

155
MIN MANN
Solen skinner.

EN FREMMED KVINNE
Det er en fin dag.

MIN MANN
Jeg elsker deg.

EN FREMMED KVINNE
Jeg elsker deg, tilbake.

MIN MANN
Vi spiser. Vi drikker kaffe. Vi drøyer timene vi
har sammen.

EN FREMMED KVINNE
Det gjør vi.

MIN MANN
Det går bra.

EN FREMMED KVINNE
Ja.

MIN MANN
Vi er to, nå.

EN FREMMED KVINNE
Det er en fin dag.

MIN MANN
Jeg er ikke redd.

EN FREMMED KVINNE
Det er en fin dag.

MIN MANN
Vi omfavner hverandre.

156
MI MARIDO
Salió sol.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Es un lindo día.

MI MARIDO
Te amo.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Yo también te amo.

MI MARIDO
Comemos. Tomamos café. Hacemos durar las horas que
compartimos.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Sí.

MI MARIDO
Está bien.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Sí.

MI MARIDO
Somos dos, ahora.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Es un lindo día.

MI MARIDO
No tengo miedo.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Es un lindo día.

MI MARIDO
Nos abrazamos.

157
EN FREMMED KVINNE
Jeg går nå.

MIN MANN
Siden kommer du tilbake.

EN FREMMED KVINNE
Ja.

MIN MANN
Jeg er her.

Jeg kan ikke klare dette alene.

158
UNA MUJER DESCONOCIDA
Me voy ahora.

MI MARIDO
Después volvés.

UNA MUJER DESCONOCIDA


Sí.

MI MARIDO
Estoy acá.

No puedo hacer esto solo.

159
Este libro se terminó de imprimir en los talleres gráficos de
La imprenta Ya, Buenos Aires, Argentina en el mes
de noviembre de 2015.

También podría gustarte